Tiden er inne. Det var litt krevende da, for å være ærlig men ting går gradevis i riktig retning.

Noe omfattende fortsettelse blir det kanskje ikke. Grunnen er at jeg er usikker på hva mere det egentlig er å si. Still gjerne spørsmål eller spør etter historier fra de aspektene som eventuelt er interessante. Føler det bare oppramsing av farlige og komiske hendelser. Men skal komme med et par her før jeg besvarer hvordan jeg holdt ut.

Det var jo denne truckføreren, han var norsk, så endelig noe som ikke får meg til fremstå som en totalt biased idiot av en rasist.

Han var glad i både amfetamin og røykings. Dreiv jo da selvsagt med begge deler på jobb. Ikke rart ledelsen og arbeidere sjeldent hadde med hverandre å gjøre... Det som selvsagt er drit ekkelt er jo når man begynner å tenke på arbeidsulykker og rus.

Vi stablet 10 gitterkasser i høyden, for det var viktigere med svineaktige lønninger for de "inne" enn sikkerhet for arbeidere og sjåfører. Det var også langt over grensa for belastninger de var laget går å tåle sånn vektmessig når de ble fylt opp. Og det var regler om antall og vekt, så dette brøyt direkte med regler produsenten hadde laget.

Dette er en gitterkasse


De var fulle av løse usikrede metall deler. Selvsagt av den eldste og jævligste typen uhåndterlig drit. Noen med tusenvis av små biter, andre med massive stålkladder man måtte bruke truck og stropp for å løfte.

Når 10 sånne kommer rasende ned på grunn av idioti var det bare flaks at det ikke stod en sjåfør på den åpne hengeren, eller hvor som helst rundt for den saks skyld. Eller at de ikke var i gang med håndtering av varer så en kollega måtte skrapes opp fra bakken og sendes hjem i en sekk med firmalogo. Han som veltet faenskapen var jo påvirka selvsagt.

Nå den morsomme fortellingen. Eller kanskje den ikke er morsom? Hva veit vel jeg... Truckføreren likte som nevnt røykings, og kunne kjøre til et sted og se på lang avstand om noen kom. Jointer som så mange her inne veit at man må mekke. Det var jo ikke sånn at han mekket på fritiden heller... Han fant ut at varmeapparatet var jævlig flott å legge blokka på, så ble hasjen myk og lett å gni. Det var bare at hasjen den ramla nedi varmeapparatet. Se for dere den panikken. Han greide heller ikke fiske den opp, og til slutt satt den som smurt nede der. Så hvis en mellomleder beveget seg mot han. Var det å sprette ut av trucken og sørge for at de ikke luktet det. Han hadde faenmeg flaks. Det gikk bra tenkte han, da det hadde gått noen dager uten å bli busta og det meste av tjall hadde fordampa. Men han var jo en kjent stor-stoner som folk bare flirte når de så. Så om han gikk rundt og stinka hasj i lunsjpausen uten å ense det selv er ikke umulig.

Jeg røyka noen få ganger på jobben bare for å kunne si at jeg har gjort det, bare såvidt, for denne muligheten var det ikke sikkert kom noen andre steder. Det var ikke noe must men jeg var barnslig, revet med av hele rus-stemninga og krysset det av som gjort. Tenk å få betalt for å stå med "venner" å røyke hasj!

Hadde også et par episoder hvor jeg røyka med en annen da vi var på en kort utflukt i bedriften for å fikse noen greier. 2de gangen spurte jeg om litt av han siden greiene mine lå i skapet på jobb. Akkurat da var det grønt og som jeg frykta da jeg kom tilbake stinka jo driten i hele garderoben. Uansett poenget er at han bare "dette er kokkain altså! Men du kan få ja, hvor mye?" "Eh, åh nei det går bra det!" Endte jo med at han dro i seg den lissa, kjørte tilbake og henta sitt stash grønne som vi hadde ordnet av samme person så vi kunne røyke. Lurte litt på hvordan han kunne føle seg så sikker på bare å reise tilbake, hente tjall, og dra igjen uten at vi var ferdige med det vi skulle. Men han mente det ikke var noe problem, ingen kom til å spørre" sa han. Han var nær venn av lagersjefen ute. For vi hadde altså "lagersjefen ute" og "lageesjefen inne"

Men det var en voksen kar der som jeg hadde respekt for, og det virket som han så det på øynene mine og brøy seg. Vi ble delt i grupper og mellomledere hadde sett at vi fungerte bra. Han tystet nok ikke, har også hørt at han ville prøve en gang, så liberal nok. Men i lunsjen var akkurat som blikket hans sa: det der... Det ser jeg, og det gjør du faen ikke igjen! Helt til jeg bare tenkte okok, bare hold kjeften, så lover jeg. Jeg veit det høres rart ut når jeg sier at dette skjedde uten ord. Men vi kjente jo hverandres væremåte veldig godt. Han satt rett og slett å lurte på "hva gjør jeg nå" "skal jeg konfrontere" åååå som han hadde unormalt mye og intens blikkontakt. Og jeg prøvde jo å ikke virke som jeg ikke skjulte noe, så han fikk nok se det tydelig. Blei jo rett og slett mye mere fjern enn planlagt. Og det var bare oss to der akkurat da. Uten at jeg vil forklare hvordan det skjedde på en stor bedrift.

Så til spørsmålet ditt. Hvordan man holder ut. Det var min første faste jobb, og føltes som min eneste sjanse etter bare midlertidig uten at jeg noen gang hadde gjort noe for å fortjene det. Takk fitteregjeringen(bokstavelig talt) Høyre og FRP. Først må man jo gjennom prøvetiden på 6 måneder, også må man jo vise at man kan stå i jobb en stund om det skal være vits i å søke videre, og jeg var jo takknemlig for fast jobb.

Før alle de jobbene hadde jeg også gått arbeidsledig på tross av mye søking og fikk jo da smake min bit av NAV, uten at jeg gidder å gjøre dette til en NAV-suttretråd. Jeg søkte mye jobber, og det holdt på å rable totalt for meg flere ganger. Virkelig tørne på grunn av alt jeg måtte igjennom. Jeg blei jo trua, av en part og dratt inn i driten av den andre. Det var jo trusler og manipulasjonsforsøk konstant over hele fjøla. Ikke minst sterke klikker basert på rase og nasjonalitet. Noe som når jeg tenker meg om får det til å høres ut som et fengsel. Og kanskje er fleste der også hadde vært i fengsel? Nesten alle spurte meg "*** hva du gjør her?" "Hvordan ende du her?" "Hva du gjorde galt min venn?" Nok en gang, samme type spørsmål som i et fengsel.

Men det som holdt meg i gang var at jeg ville noe. Ikke at jeg hadde ekstremt store ambisjoner lenger, de forsvant ut ruta, men jeg hadde ambisjoner om å ikke føle at jeg allerede var på fuckings endestasjonen, med søppla som samfunnet tok ut og fant en passende plass for.

jeg altså...