Husker at min første store forelskelse var en ulykkelig en. Jeg turde aldri å si det direkte til han, men i ettertid tenker jeg kanskje han forsto det etterhvert. Var en del ting som kompliserte hele greien - han hadde blant annet noen følelser for en annen god venn av meg. Jeg var allerede ekstra usikker da dette foregikk i tenårene, så jeg bare lot følelsene drukne etterhvert. Etter en lang sommer uten å se hverandre gikk følelsene over til slutt. Vi hadde hele denne tiden og etterpå et godt vennskap og jeg har tilbragt tid med han i ettertid da vi fortsatt har felles venner og ser hverandre innimellom.

Du må nesten tolke hvordan denne personen oppfører seg rundt deg. Er dere allerede gode venner? Det er jo et godt utgangspunkt, men holder jo ikke i seg selv. Er det noe på kroppsspråket som tyder på mulige skjulte følelser (ekstra lang klem, lange blikk, tar på skulder/arm uten grunn, osv)? Går denne personen langt for å gjøre noe fint for deg - om enn lite (kompliment, låne deg noe osv.) Hvis du ikke bruker nok tid med denne personen eller ikke kjenner ham/henne godt nok får du ikke noe svar på dette og da er det kanskje like greit å la det ligge. Du forteller ikke så mye om forholdet du allerede har med hverandre.

Forelskelse kan vare lenge og det føles jo som for evig der og da. Den største smerte, men det går over. Enten må du være modig og gå for det eller la det gå over av seg selv. Å være modig betyr ikke nødvendigvis å fortelle personen direkte om følelsene dine med en gang (da det kan bli kleint slik som du sier avhengig av situasjonen), men du må ihvertfall få brukt mer tid sammen som venner f.eks og se hvordan det går. Du kan jo bare spørre om å ta en kaffe elns.