Vet egentlig ikke om det er narkotika som har skylden selv om jeg tror det, men i løpet av den siste tiden har jeg kjent en dragning mot å avslutte livet.
Uvitende og smertefritt knust av tungt maskinutstyr f.eks. eller at jeg bare kunne få dø fredelig i søvne, for jeg har ikke baller til å gjøre jobben selv. Ikke ennå.

Det er et helvete å få lagt seg hver kveld.
Akkurat i innsovningen rykker kroppen til i panikk og jeg våkner brått mens jeg hyperventilerer og kjenner på følelsen av åndenød før jeg innser at jeg bare har hatt nok et panikkanfall og legger meg til for å sove igjen.
Så skjer det igjen, og igjen og igjen.
Etter at jeg har sovet i noen timer kan jeg plutselig bråvåkne av at jeg har fått for meg at jeg har fått en neve med glasskår i vrangstrupen mens jeg løper ut av soverommet og videre inn i stua i et panisk forsøk på å samle tankene såpass at jeg kan fokusere på å overleve uten at glasset får bevegd seg nok til å gjøre alt for stor skade, men så viser det seg at det bare er innbilning til tross for at glasskårene føltes så ekte.
Javel, så er det bare å spasere inn igjen på soverommet for å gjøre et nytt forsøk på å sove, fredelig.

Pga. dette blir det ikke noe damebesøk heller selv jeg merker en jevn pågang av interesserte flotte kvinner så gidder jeg rett og slett ikke å gjøre noe mer ut av det.
Så går det en liten stund før kvinnene finner seg en annen normal type som ikke har de samme plagene som jeg.
Og det gjør like vondt hver jævla gang det skjer selv om jeg visste akkurat hva som kom til å skje.
Fordi jeg har opplevd det så mange ganger før.
Samtidig registrerer jeg at tiden går fortere og fortere, midt i min beste alder.
Snart passerer jeg det punktet hvor det ikke er noen vei tilbake fra evig ungkarsliv og kommer til å ende opp som en ensom og rar einstøing som bare blir rarere etter hvert som tiden går og angstproblemene baller på seg.

Høytidene er heller ikke noe hyggelige lengre.
Ikke med sosial angst for mennesker som elsker deg så høyt at de bekymrer seg syke over å tenke på deg hvis de får nyss i at det ikke går så bra med deg, til tross for at man alltid lyver og sier at det går helt greit.
Jeg klarer ikke å sitte sammen med disse menneskene i jula mens jeg føler at jeg blir spist opp innvendig av forskjellige typer angst, depresjoner og generell håpløshet. Dette oppdages lett og så oppstår det uønskede scener og unødig drama.
At man merker at man blir studert og at den som gjør det tørker bort en tåre fra kinnet når de tror at du ikke ser det f.eks.

Dette endt med raserianfall når jeg hjemme for meg selv som har ført til stygge brudd og kutt i hendene - samt knuste møbler og inventar.

Nei, jeg tror jeg hadde hatt det bedre om jeg hadde vært nykter og edruelig.