Hvis du noensinne planlegger barn eller et langvarig forhold med noen, så er det helt essensielt å lære seg å snakke sammen om uenigheter. Din fagre viv sier noe som for deg virker totalt rablende irrasjonelt. Du har da flere muligheter. En av de er å avskrive det som idioti fra sprø kjerringer og gå på nettet etter sympati mens du hårdnakket holder på ditt og planlegger hvordan du skal slippe unna med å være en stabeis. Det er det du gjør nå, og hvis jeg ikke tar skammelig feil håndterer hun disputten akkurat likedan.

En annen fremgangsmåte som du med fordel kan vurdere å gjøre er å spørre henne om hvorfor hun føler at dette er nødvendig, og hvorfor hun føler det så sterkt - og så lytte til hennes forklaring med et åpent sinn. Altså, faktisk prøve å forstå hvorfor hun tenker slik, og ikke bare vente trippende på uklare utsagn som lett kan vris til billig retorisk ammunisjon i en pågående verbal skuddveksling. Og selvsagt, hun må gjøre det samme for deg.

Dere trenger ikke å endre mening om saken. Men dere må være helt sikker på at du har forstått hva den andre egentlig mener og hvorfor man mener det. Hvem vet, kanskje du har misforstått noe, og hun egentlig har et godt poeng der en plass? Eller, hvis det faktisk er fullstendig tussete, kanskje det er lettere å overbevise henne om ditt syn hvis dere har en felles forståelse av saken? Eller, kanskje dere faktisk ikke blir enige om hva som er riktig, men at dere klarer å komme frem til et kompromis begge kan leve med?

Slik du fremstiller det virker det ikke som om noen av dere er spesielt gira på å hverken forstå den andre, objektivt vurdere sitt eget standpunkt eller forhandle om løsninger hvis det blir nødvendig.
Det er et jævlig dårlig utgangspunkt for å stifte familie.