Jeg tror McKenna var enda mer populær på verdensbasis på 2000 tallet enn da han levde. Og takket være internet og youtubevideoer i stadig mer fancy versjoner (diverse filmklipp og bakgrunnsmusikk etc) så tipper jeg McKenna vil være hot en god stund fremover også..

McKenna er artig å høre på. Hans beskrivelser av DMT-trips f.eks tror jeg ene og alene har fått tusener av mennesker til å prøve DMT (meg inkludert).

Personlig har jeg etterhvert fått mer sans for mennesker som integrerer trippene sine inn i en åndelig praksis eller på en eller annen måte forandrer livsstilen sin, samt toner ned betydningen av hva som skjer i en tripp (litt det motsatte av McKenna). Type Allan Watts ("When you get the message hang up the phone")eller Ram Dass. McKenna synes å legge umåtelig vekt på hva som skjer under trippen, mens han legger veldig lite vekt på hverdagslig integrering.

McKenna appellerer kanskje spesielt til den hedonistiske psykonauten. Trippen synes å være målet i seg selv. En far-out opplevelse, som blir en god historie til bønnerøykinga med kompiser.

Jeg har dog fremdeles sansen for McKenna. Han er underholdende å høre på. Og tross tross heftig eksperimentering med alle mulige narkotiske stoffer, samt å surre rundt ca konstant stein med en feit joint gjennom store deler av livet; ganske jordnær - og veldig artikulert. På langt nær like forkvakla som f.eks Timothy Leary viste seg å bli.

....


Vestlig kultur er helt i startgropa når det gjelder psykedelika. Etter 60-70 år så er det fremdeles ikke integrert inn i kulturen på tilfredstillende måte, annen enn enkelte lovende institusjoner og tiltak som har poppet opp det siste tiår.

En førstegangstripper får som regel en "WOW-følelse". Man har en tendens til å legge veldig vekt på selve opplevelsen og hva man har opplevd, samt ha uendelig (og overdreven tro) på at opplevelsen i seg selv har et magisk potensial til å forandre hele verden til en bedre plass.

Det kan virke som om vestlig kultur har vært litt som en nybegynner på psykedelika (når det gjelder guruer man har løftet fram). Psykedeliske guruer har tatt for mye av (som en typisk nybegynner innen psykedelika), mistet bakkekontakt, ikke visst hva dem holder på med og mange har dessverre vært dårlige forbilder for potensielle medisinske og oppbyggelige effekter av slike substanser (alt etter hvor mange av de psykedeliske guruene som endte opp som f.eks alkoholmisbrukere eller narkomane på sine seinere år).

Det vi etter min mening trenger nå, er noen som kan integrere psykedelika inn i kulturen på en jordnær, vitenskapelig og spiselig måte. Noen som kan appellere til flere enn stonere eller outsidere.

Det er hva jeg savner. Har hørt noen intervjuer med forskjellige oppegående sjamaner som jeg synes er inspirerende. Dette intervjuet med Iboga-sjamaner f.eks anbefales varmt: http://www.stephengrayvision.com/201...n-three-parts/. Mer av slikt i.m.o.