Det blir fort veldig mye her om jeg skal skrive hele livet mitt. Men jeg gruer meg enormt for å starte på noe studie eller i det hele tatt forbedre noen videregåendefag. Jeg slet veldig på skolen. Jeg tok også opp igjen noen men det gikk til helvete. Bare dyrt.
Jeg har vært i arbeidslivet siden jeg var 20, frem til 27. Jeg tok et valg som føltes riktig. Så gikk det som vanlig ikke bra for meg, men jeg fortsatte å prøve. Det går stadig nedover og jeg ble mer ig mer deprimert. Tenkte at det bare satt i hodet. Jeg ble fort stresset, koblet helt ut. Ting ble rett og slett overveldende. Likevel kjørte jeg på. Nederlag på nederlag. Har fått diagnose Dystymi. Jeg fikk meg en deltidsjobb som jeg tok når jeg var tilgjengelig. Denne gikk konk. Så måtte jeg i fjor sommer gi etter for å finne ut om jeg har diagnoser. Psykose ble utelukket. Fikk ADD i år og driver nå med oppstart. Første uken klarte jeg å tenke realistisk. Nå har jeg bare blitt passiv. Orker ikke tenke mer på noe mål ig mening for livet. Kanskje det er forbigående. Eller en virkning av medisinen andre jeg ikke. Jeg har oppsparte midler og har ikke særlig med utgifter nå. Mulig jeg får jobb fra slutten av mnd for jeg stod på skikkelig i jobbsøkerprosessen, men januar ble alt helt stille. Nå har legen sagt at jeg ikke skal søke jobber før jeg har fått svar på den her. Jeg er en god kandidat. Fordi å drive med denne søkingen stresser meg enormt. Men så er saken at jeg vil ikke noe annet enn det jeg prøvde. Jeg er ikke motivert til å finne meg et sted å leie og bare jobbe igjen. Jeg vil jo tjene penger igjen, men siden jeg aldri har følt jeg fikk til noe så har bare alt blitt demotiverende. Medisinen ga meg driven første uken og jeg klarte å være tilstede. Nå bare er jeg her uten hverken gode eller vonde følelser....

Og jeg føler ikke medisin nødvendigvis er et hinder