Når reaksjonene dine går så raskt fra himmel til helvete så er du nødt til ta tak i deg selv. Du kan ikke tillate deg selv slike reaksjoner, det får deg til å fremstå som svak og emosjonelt ustabil, noe som er frastøtende for de fleste.

Tenk deg om, prøv å se situasjonen fra forskjellige perspektiver, og når du omsider kommer til det punkter hvor du har slått fra deg den idiotiske konklusjonen om at du er et offer fordi du ble avvist, så kan du ta en prat med henne.

Jeg ville ha startet samtalen med å gjøre det klart at du forstår at hun ikke er interessert, dette letter stemningen ved at hun ikke føler seg presset, og gir henne også muligheten til å forklare hvordan hun oppfattet situasjonen. Det er godt mulig at hun følte dette var ubehagelig, og at det var du som satte henne i en kjip situasjon.

Det neste steget er det vanskeligste, det er å frivillig gjøre deg sårbar. Dersom du har en kjip livssituasjon, lav selvtillit, ingen venner, sliter med sosiale situasjoner osv, og du har baller nok til å snakke om det til noen, så vil det i de fleste tilfeller vinne deg en venn.


Alternativt så kan du droppe ut av skolen og heller bli en historie, han weirde fyren som hoppet rett fra bekjentskap til kyss, for så å forsvinne fra jordens overflate ved avvisning.

Jeg vet at folk gjerne utviser litt takhøyde når man er i den alderen du er i, og du kommer sikkert til å bli litt glupere etterhvert. Men jeg synes allikevel det bør understrekes at med mindre du går litt i deg selv og jobber med selvinnsikt og empati, så vil du i beste fall ende opp som bitter, ulykkelig og avstøtende.

Du har alt å vinne på å slutte å se på deg selv om et offer.