Det gjør meg illsint når jeg leser at du føler at de ansatte bagatelliserer. Vitner om inkompetanse. Smerter meg å lese. Det kan jo tenkes at de ser "det store bildet", at de tenker at du er i en prosess nå .. og det er du jo også. Men de er jo der for å jobbe, for å hjelpe deg. Hvis de ikke gjør den jobben, så er de inkompetent.

Så igjen, man skal huske på at de er mennesker.. det kan bli for mye for dem også. Kanskje jeg er litt hard. Det er ikke alltid det er ressurser nok, ikke bare økonomisk, men også menneskelig, til å hjelpe alle 100%. Så man må finne styrke i seg selv, hardt nok. Som Nurse Betty skriver, bruk dem for alt de er verdt. Hvis de ser at det går bedre med deg, og at arbeidet deres betaler seg, så vil de gi deg mer.

Du må huske på at du er i en prosess. Om det skulle gå sånn at du sprekker (ikke at jeg ønsker det), så må du huske at det ikke betyr at du har feilet. Det er et steg på stigen, på veien mot å bli fri. Det tar tid for kroppen og hjernen å prosessere og bearbeide inntrykk, man må gjerne frem og tilbake litt for å lære seg å takle nederlag, men også oppturer, særlig når man ikke er vant til oppturer i livet. Motivet ditt er riktig, så ikke gi opp.

Så må du huske på hva målet ditt er. Er den store drømmen å bli fri fra abstinenser? Er du supermotivert? Virker på meg som at du trenger støtte, riktig moralsk støtte. Det er jo miljøet man er i som bestemmer hvor man havner. De skal veilede deg igjennom dette. Håper du får støtte nok til å komme dit du vil.