Sitat av
Anonym bruker
De fleste med autisme kan man jo se det på ganske fort ved å være sammen med dem en stund. Har ingen sagt det til deg før at du virker autistisk? Kanskje du er feildiagnostisert? De som sier at de har venner som har autisme som det ikke syns på de tipper jeg er feildiagnostisert. Det er forskjell på å være litt annerledes og det å være autist, og jeg tror mange av disse som er litt annerledes og som oppsøker psykiatrien ender opp med autismediagnose bare fordi de trenger å sette en diagnose på deg. Kanskje nav krever det f.eks og da blir det veldog lett og dps er fornøyd med nok en "ferdig diagnostisert og behandlet pasient, ut av systemet og inn i uføretrygd".
Ingen har sagt at jeg virker AUTISTISK. Når jeg hører «autist» så tenker jeg en person som virker litt tilbakestående og ikke kan forsørge seg selv.
Jeg har derimot fått høre at jeg er «annerledes». Av lærere og medelever. Jeg hadde håpet det var borte når jeg var 18, men da kommenterte læreren min det i en elevsamtaler. Hun spurte rett ut om jeg føler meg «annerledes enn de andre». Og gleden min forsvant; «jeg er slik enda». Da prøvde vi å sette meg på strengt kosthold. Kunne funke til en viss grad, å kutte ut sukker var det største. Jeg var veldig glad i kaker og søtsaker da jeg var barn og tenåring.
De mest autistiske trekkene var når jeg var barn. Siden jeg er jente tror jeg at jeg lettere imiterte. Som barn likte jeg ikke leker og jeg holdt meg til 1 venninne. Jeg gikk også ned i alder ettersom jeg ble eldre, altså vennene mine ble yngre. Denne tid er likevel forbi.
Jeg fikk intense interesser for ting. Jeg ble livredd for at krig skulle bryte ut. Jeg var redd muslimer. Da var jeg er barn altså. Jeg var helt sikker på at iløpet av min voksne tid kom Norge til å være religiøst. Vi kom til å bli steinet og alt det.
Det neste jeg ble redd for var det sorte hull. Jeg skulle aldri opp i noe fly. Jeg fikk virkelig ikke fred i sjelen min pga dette hullet som reiser rundt i verdensrommet.
Så ble det Titanic. Jeg ble så opphengt i den båten. Hvorfor det skjedde, og prater hull i ørene på enkelte om det.
Når jeg kom i tenårene var det narkotika. Jeg rørte det ikke. Men jeg spurte så mange om de har prøvd. Jeg pratet om det til mamma ble lei, venninnene hennes ble lei. Jeg hadde mitt verste år når jeg var 16 og var på grensen til å ville ta selvmord. Jeg mistet litt virkelighetskontakt, men det var pga depresjonen og ikke rus. Jeg var våken om nettene, møtte ikke på skolen. Jeg var desperat etter å kjenne at jeg levde. Jeg var derfor interessert i hva som skjer i hjernen når man tar narko. Jeg ville prøve å fremkalle dette uten å ta noe. Men jeg tok en gang imot en pille på en fest, men ingenting skjedde. Var sikkert Ritalin eller noe.. fikk det av en venn.
Jeg utviklet alkoholproblemer i løpet av mitt voksne liv. Men sluttet mens leken var god og hater nå alkohol.
Jeg kan fremdeles finne saker som interesserer meg. Det kan dreie seg om katastrofer, jeg kan tenke at de før i tiden levde farligere og man ser jo på ulykkene som skjedde pga uvitenhet. Jeg er derfor interessert i om vi egentlig lever så trygt som vi tror. Jeg føler på mange måter at vi er stagnert i gamledager. Det tar lang tid å få med seg folkegrupper. Hva vet vi feks om strålingen rundt oss? All wifi osv? Mobilen vi har hånda... vi er jo første generasjon med dette. Jeg lurer ærlig på om jeg får kreft i hånda eller noe når jeg blir eldre.
På annen side føler jeg ting går for fort. Noe sol gjør at vi kanskje fortere føler oss gamle.