Du vet åpenbart ikke hva du snakker om, det finnes mange grader av autisme og spekteret er stort, alt fra så å si ikke merkbart til helt innesluttet og umulig å få kontakt med, det kan også være tilleggsdiagnoser.
På hvilket grunnlag konstaterer du at folk er feildiagnostisert?
Jeg har ingen utdannelse som tilsier at jeg skulle ha greie på det, men har et barn med en autismediagnose og mange års erfaring med å oppdra et barn med autisme, i tillegg til at jeg har møtt og kjenner mange med autisme diagnoser, så noe vet jeg.

Med det sagt, det å få en autismediagnose er ingen ulempe, men i de aller fleste tilfeller en døråpner og gir fagpersonell et sted å jobbe ut i fra. Det er flere ting som er typisk for autisme, som f.eks at samhandling med andre og sosiale normer og regler ikke er like lett å forstå eller takle like lett som mange andre gjør. Følelser er en annen ting som kan være komplisert. Dette er ting andre uten noen form for diagnose også kan slite med, men det er flere fellestrekk, noen skårer høyt på en test, andre skårer lavt, og det er snakk om en fagvurdering av folk som har spesialisert seg på feltet.

Selv er jeg egentlig knekkende likegyldig til hvilken diagnose sønnen vår har, jeg er like glad i han uansett, men for vår del har autismediagnosen utelukkende vært en fordel, da det har åpnet dører og gjort det enklere å få hjelp. Det er også fint å kunne forklare for sønnen vår hvorfor han ikke er som alle andre, når han selv merker at han skiller seg ut og sitter med spørsmål. Det er også enklere i forhold til andre, da de fleste har ett viss forhold til hva autisme er, gjør det en samtale litt kortere, dersom man ikke ønsker å stå og utbrodere, ved å bare si at han har en autismediagnose og sette punktum. Dersom noen er genuint nysgjerrig og ønsker å bli bedre kjent med han og oss, ja så kan man heller forklare mer da.

I tilfeller der det er av en mildere utgave, ser jeg heller ingen grunn til å se negativt på en diagnose, det betyr bare at man har et utgangspunkt for lære litt om hva andre har funnet ut at fungerer for dem. Alle takler gjerne ting litt forskjellig, men det er naturlig for oss mennesker å søke likesinnede og folk med lignende erfaringer som oss selv. Og for egen del, blir jeg bare positivt nysgjerrig når jeg møter folk som har en autismediagnose, kanskje mest p.g.a. min sønn, da jeg veldig gjerne skulle forstått han enda bedre enn jeg gjør, da en av de tingene han sliter med er å uttrykke tanker og følelser, selv om han går under det man kaller velfungerende.


Og til TS, opp med motet, ikke la en diagnose knekke deg, du er akkurat den samme som du var før du fikk diagnosen, akkurat like mye verdt med nøyaktig de samme muligheten som du hadde før. Kanskje du til og med har flere muligheter enn før, bruk diagnosen til å lære mer om deg selv og andre, nå vet du tross alt litt mer om hvem du er og kanskje også hvorfor enkelte ting har vært litt ekstra vanskelig. Ingen grunn til å henge med geipen, tenk heller at du har fått en ny knagg å henge utfordringen dine på, og forsøk å finn nye måter å takle de på.
Lykke til.