Jeg har diagnosen asperger. Jeg er riktignok en veldig sær type, og har vært i en del konflikter med mennesker på grunn av den jeg er. Noe av det skyldes antakelig den diagnosen. Dessuten har jeg en del andre problemer som følge av diagnosen som ikke bare går på det sosiale.

Jeg synes at du skal være stolt av diagnosen din. Det er enkelte som hevder at aspergere er regelrette overmennesker, blant annet fyren som oppdaget diagnosen, Hans Asperger. Jeg vil ikke gå så langt. Det er bare en annen måte å være menneske på, der hjernen din er strukturert på en litt annen måte. Mindre hjernekraft viet til det sosiale, mer hjernekraft til andre ting, ikke sant. Dessuten har diagnosen et vidt spekter. Jeg har møtt mange aspergere. Enkelte er mer eller mindre retards, om jeg kan si det så kvasst, du kan se på kroppen deres at noe ikke er som det skal være. Andre er tilnærmet oppegående og smarte på enkelte felt.

Se det på denne måten. Vanlige mennesker er som hunder. De er ikke i stand til å ha en mening, tanke eller følelse, med mindre det har blitt godkjent sosialt. Skulle de stå utenfor det sosiale på noe vis, godkjente tanker og godkjente meninger, vil de få panikkangst og straks søke å korrigere seg selv. Vi aspergere er ikke slik. På den måten er vi menneskene med størst ærlighet og høyest integritet. Jeg lyver nesten aldri, og bare til mennesker jeg anser som fiender. Jeg lar ingen fortelle meg hva jeg skal tenke/føle/være/mene.

Siden du antakelig er jente bør du skaffe deg en mann til å ta vare på deg. En som ikke er asperger, men som er stødig og rolig og har et omsorgsinstinkt. Slik jeg har sett, elsker menn jenter som har asperger-trekk. De kan beskyttes og stoles på, ikke sant. Opposites attract.