Vel, egentlig ganske vanskelig å forklare, men skal gjøre et forsøk.. Den gang, for endel år siden, leide jeg et hus i Finnmark, på tidspunktet bodde jeg aleine og hadde det vel som de fleste uføre cannabis røykere rundt om i landet. Dagene gikk mye til å chille på sofaen, gro noen planter i kjelleren, skrive en yo låt og ellers nyte livet mellom angsten og menneskehatet. Jeg var allerede godt kjent med den psykedeliske delen av rusmiddelverden og hadde vel for lengst funnet ut at cannabis og psilocybe var mine absolutte favoritter.

Det var derfor en stor, og veldig velkommen overraskelse da jeg den første høsten i dette leide huset i Finnmark, fant ut at det ubrukte jordet som delte gjerde med tomta var beriket med fortreffelige fleinsopp. Flaks? Såklart.

Jeg hadde meg noen turer den høsten og selv om jeg ofte har det litt tøft når jeg turer, mye pga angsten og ikke minst mitt misantropiske syn på mennesket, vil skyte inn her og si at min bruk av ordet misantrop er mer hatet av å være et menneske og ikke nødvendigvis andre mennesker. For å sitere meg selv "den største skuffelsen i mennesket ser jeg i speilet." Sånn utenom det var ingen av de turene egentlig noe å skrive hjem om.

Det var da det ble kaldere, snøen hadde lagt seg og mørkeperiodene virkelige begynte å bli lange at jeg skulle få mitt såkalte møte med døden. Jeg hadde bestemt meg dagen før at jeg skulle ta meg en tur og som alltid de dagene jeg skal ture surrer det en tre-kvart sommerfugl i magen. Jeg gjordet som jeg ofte gjør de dagene jeg skal dykke i meg selv, rydder, støvsuger og vasker, i den rekkefølgen. Passer på å ha fylt imsdalflaskene med vann og satt de i kjøleskapet, vannet jentene i kjelleren og mekket meg et stort mekk så jeg slipper å gjøre det med klamme sopphender. Lagd en spilleliste til turen opp og en funnet film til turen ned..

Klokka var sikkert nærmere 21 før jeg fant fram posen med tørka og kvernet sopp, liker å vite at ingen dukker opp på døra de dagene jeg turer, og etter 21 om det skulle komme noen kan jeg forbeholde meg retten til å ikke åpne døra. Når jeg trekker frem posen har jeg i utgangspunktet bestemt meg for en dose rundt 4.5 gram, men etterhvert som jeg veier opp innser jeg at det vil være for lite igjen til en til tur så jeg tenker fuck it og tar det jeg har igjen og putter i en tepose så den kan få trekke i varmt vann. Endte vel på 6-7 gram totalt, smart? Neppe.

Tar siste slurken av koppen rundt 21:30 og faller mer til ro, sommerfuglene forsvinner alltid når det ikke lenger er mulig å snu. Føler meg bra og supplerer med et trekk Love Potion #1 og setter på musikk. Oppturen pleier ikke gjøre sin ankomst før etter ca. 25-35 minutter jeg sitter å skummer på freak.no som jeg ofte gjør. Etter bare 10 minutter kjenner jeg at ting skjer, tenker at det var da voldsom rask virkning, men ikke noe mer ut over det. Etter hva jeg husker så er det ca 45 minutter etter konsum at jeg forteller meg selv at dette vil bli en heftig tur. Ikke noe ubehag enda, men mer der hvor du trekker i bilbeltet for å være sikker på at det sitter stramt nok.

Det begynner som vanlig, sterkere farger som blender i hverandre, skyggene fra telysene blir mer levende og jeg synker sakte men sikkert inn i hva jeg liker å kalle soppens underverden, der alt er litt treigt, seigt, tungt og en smule dystert, akkurat sånn jeg liker det. Kastet inn en ny kubbe i ovnen og blir sittende med ovnsdøra åpen å glane inn i flammene en stund, tiden herfra og ut er like borte som jeg var. Jeg begynner å få den følelsen av musikk bare psykedelika kan gi og syns formen er dødsbra, dette gir meg selvfølgelig en lettelse da jeg av og til husker dosen jeg har tatt. Fornøyd og fin setter jeg meg tilbake i sofaen og bare kjenner på den enormt gode følelsen man kan få av sopp, om man bare finner roen og flyter med.

Jeg legger etterhvert merke til at det kommer små lys som flytter seg fra tak til gulv som et stjerneskudd i en rett linje i alle hjørner, det blir flere av dem og til slutt er alle rette linjer, som alle lister, bokyller, bøker, pc skjermen, bordet, ja rett og slett alle steder øynene finner rett linje skyter det lys fra venstre til høyre. Jeg ser altså rommet som det er, men etterhvert akselererer lysene og går til slutt så hurtig at det blir til hele linjer, litt som dette. Kun de hvite linjene.



Linjene er vibrerende og levende, ikke stillestående som en lyslist. Jeg synes plutselig jeg blir veldig tåkete i synet og får det jo selvfølgelig for meg at det kanskje er vedovnen som har baktrekk og at det siver røyk inn i stua, gjorde garantert ikke det, men jeg lukker ovnsdøra og åpner et vindu for sikkerhets skyld. Jeg fikk jo litt smånoia av å tenke at jeg har fått røyk inn i huset, så det er vel der det startet... Jeg slår det fra meg rimelig fort at det kom noe røyk inn, men den klumpen i magen vil ikke slippe, og dermed faller jeg inn i kaninhullet..

Linjene er der, veggene puster, og nå kommer det også en sjøstjerne i synet mitt, undersiden, så jeg kan se alle sugekoppene, den er først langt borte og liten, men kommer sakte mot meg og blir større til den dekker hele synsfeltet mitt, når den kommer nærme nok kan jeg se at i alle sugekoppene er det nye sjøstjerner og også disse er først langt borte og små før de kommer nærmere og blir større.. Det hele føltes som tid, tid som kommer mot meg, er i meg et øyeblikk før det så er fortid bak meg.. De blir flere og flere og i mange lag og det hele eskalerer fort.



Sanseinntrykkene er nå så sterke at det snurper seg, klemmer rundt strupen, jeg hører hjernen jobber på høygir med å gjøre en mening ut av det hele, først et filosofisk preg av hva betyr det å oppleve dette, hvorfor akkurat nå, til en mer vitenskapelig undertone av spørsmål som hvorfor ser jeg sjøstjerner og ikke andre fraktaler, hvorfor forbinder jeg det jeg ser med fremtiden som kommer mot meg, er her et øyeblikk før det forsvinner ut i fortid. Til å gå over i full alarmberedskap, hvorfor er det vanskelig å puste? Kan det være jeg har plukket noen feile sopp? Tanker som å ringe etter hjelp, verken en venn eller nødnummer er som forduftet og som klokka eksisterer ikke.

Det blir vanskeligere og vanskeligere å trekke pusten, pusterøret blir trangere å trangere, tankene raser fortere og fortere, alle de fine fraktalene og fargene er borte, jeg er i en tåkete og mørk atmosfære og kan såvidt se en meter foran meg... Jeg kryper over stuegulvet og klare å kave meg opp sofaen, skimter en skygge ute på kjøkkene, en personskygge, men ikke et menneske, noen som venter, følger med på at lyset i øynene mine sakte men sikkert svinner hen.... Plutselig blir det helt stille, ikke mer panikk, ingen mere mas fra hjernen, bare to ord... Inn, ut.. Inn, ut... Jeg puster sammen med tankene, når jeg får litt oksygen prøver hjernen å tenke på noe annet, men da snurper halsen seg og hjernen husker de samme ordene, inn, ut, de neste minuttene er det det eneste som går, jeg har øynene igjen, ingen lukkede øyne hallusinasjoner, bare meg og pusten min.

Når jeg til slutt har kommet meg igjennom og kjenner at jeg ikke kommer til å dø og kan åpne øynene og orientere meg, legger jeg merke til noe svært ekkelt, på det tidspunktet trodde jeg det skulle vare for alltid, når jeg tenker du må åpne øynene kommer en setning pressende, hvorfor skal du det? Hva tjener du på det? Og hva er poenget når du skal dø uansett? Det neste kvarteret skjer det med alt jeg handlende tanker. Jeg innser at jeg vil ha av musikken og tenker jeg må få tak i musa og skru av, samme strofe, hvorfor skal du det? Hva tjener du på det? Og hva er poenget når du skal dø uansett? Jeg blir redd jeg har manglet oksygen litt for lenge og pådratt meg en liten hjerneskade, så jeg får litt angst, men kjenner da at pustebesværet kommer tilbake så den slipper fort. Jeg går tilbake til å bare puste og strofen forsvinner..

Etter en god halvtime innpust, utpust meditasjon prøver jeg igjen å tenke på noe annet og strofen er vekk, men den hadde blitt loopet flere hundre ganger denne kvelden og det sitter enda den dag i dag, selv om det nå er frivillig å spille den av.

I ettertid har jeg en mistanke om at det var et skikkelig angstanfall, med 7 gram flein og fraktalet og mønstre som dekket hele synsfeltet ble det for mye. Jeg har også tenkt litt på hva som hadde skjedd om jeg hadde fått så lite oksygen at jeg til slutt ville ha besvimt, det logiske er vel at jeg hadde fått skru av hjernen og helt sikkert kommet til meg selv å få sett en ny dag også da, men poenget er, for meg var det 100% virkelig at jeg holdt på å dø den kvelden, både sinn og kropp gikk igjennom en nær døden opplevelse.

Dagen etter gikk stort sett til å bearbeide opplevelsen og gråte med jevne mellomrom. Det har tatt noen år og jeg blir trolig aldri den samme, noe som gjenspeiles i tekstene mine. Men jeg har sjelden angst lenger, tar veldig lett på såkalte trivielle ting, lite penger, få venner, at vi er for mange i verden osv. Jeg har mye av det samme synet på mennesket som art og det å være et menneske, men hatet er helt borte... Det eneste som er igjen er kjærligheten for alt som lever, for alt som lever skal en dag dø, og all min empati går til de.. For å dø, det blir den ultimate trippen og de aller fleste vil være bevisst den, og jeg er ikke et sekund i tvil om at det blir enda mer avskrekkende enn min opplevelse og det er min verste, men utbyttet var stort, så absolutt verdt det...