Det er kanskje mer fordi jeg har studert en del og kanskje bruker ord (visse steder) som ikke er å finne i dagligdagspråket (fordi det er blitt naturlig for meg å skrive slik, ikke for å bevise noe).

Jeg skriver også i rasende fart akkurat hva jeg tenker, uten å se over hva jeg skriver. Når en har erfart pinelsene ved å skrive lange eksamensoppgaver så føles dette som en frigjøring.

Det med sammenheng er jo også en subjektiv ting. De fleste vil f.eks. synes brorparten av de klassiske filosofene skriver som tullinger, det er jeg forsåvidt enig i også. Men hvis du sitter å nistirrer på teksten så gir det ofte etterhvert mening. Samme med poesi. Ikke at det jeg har skrevet her er noe poesi eller filosofi. Da måtte det vært utdypet, tydeliggjort og omskrevet flere ganger.