Hei! La meg starte med å si at det at du skjønner at det ikke er virkelig når du opplever at TV´n snakker til deg er veldig bra. Den kliniske definisjonen av psykose har som et av flere kriterier at personen ikke skal forstå at det de opplever ikke er virkelig. Hvis man er klar over de psykotiske symptomene kaller man det for hallusinasjoner eller vrangforestillinger (som er et svært vagt og upresist begrep som brukes om veldig mye forskjellig). Det er en vesentlig forskjell.

Alle vrangforestillinger (se der ja) innebærer at hjernen tolker signalene den får feil, enten det er synshallusinasjoner, hørselshallusinasjoner (for eksempel å høre stemmer), lukthallusinasjoner eller paranoide vrangforestillinger. De paranoide vrangforestillingene innebærer ofte at personen opplever at en organisasjon, venner og familie, ukjente, eller hele verdenen er ute etter å ta dem. Slik som kvinnen i historien din som var overbevist om at en terrororganisasjon var ute etter henne. Hennes vrangforestilling er ikke nødvendigvis så ille, men den demonstrerer prinsippet greit.

TV´en snakker jo faktisk til deg. Det er funksjonen til en TV, å formidle informasjon til de som ser på. Det innebærer både snakking og visuelle bilder. Hvis du opplever at TV´en snakker direkte til deg som enkeltperson, så vil jeg tørre å påstå at det er en vrangforestilling. Den menneskelige hjerne har en utrolig evne til å finne mønstre, selv der ingen mønstre egentlig eksisterer. Hjernen din mottar informasjonen fra TV´en, og av en eller annen snodig grunn kategoriserer den informasjonen feil, og tolkningen som gjøres ender opp med å være gal. Så ja, hvis jeg forstår siste setning i posten din riktig har du forstått det.

Nøyaktig hva som skjer i hjernen når man opplever psykoser og/eller hallusinasjoner er umulig å svare på. Selv hvis vi hadde tatt radiologiske bilder av hjernen din ville informasjonen vi fikk fra det være svært begrenset. Mest sannsynlig sitter problemet ditt i de assosiative nettverkene dine i hjernebarken. Disse er i alle fall påvirket, selv om det opprinnelige problemet sitter andre steder i hjernen din. Det trenger heller ikke være noe veldig alvorlig, det kan være en bivirkning av en medisin (om du tar noen medikamenter), rusmidler eller en generell forbigående fase i den utviklende hjernen din. Hvis du uroer deg for det du opplever ville jeg ha dratt til fastlegen og bedt om en henvisning til en psykolog. Du trenger ikke brette ut om tilstanden din til fastlegen, så lenge du sier at du sliter og har behov for psykologhjelp vil de flest fastleger henvise deg.