Jeg kjenner meg litt igjen. Etter jeg ble ufør har livet mistet mye mening. Jeg er og fysisk syk, som gjør at jeg i perioder bor lenge på sykehus. Har nesten ikke venner... Jeg har dog noen venner over nettet, og det skal man faktisk ikke undervurdere. Jeg er kanskje heldig ellers også, fordi jeg har en datter. Det er helt sykt stor forskjell på de dagene hun er hos meg, og de dagene jeg er alene. Men jeg er utmattet, nesten hele tiden. Enda jeg prøver å presse kroppen alt jeg klarer, så orker jeg nesten ingenting. Og det føles nytteløst. Det er dagene jeg har ansvar for min datter sol gir meg mening i livet. Da duger jeg til noe, og jeg er til nytte. Men jeg blir også så sliten at jeg trenger lange søvnperioder. Jeg savner å jobbe, savner å kjøre bil så jeg kommer meg steder, savner en hobby. Hodet mitt vil fortsatt, men kroppen min svikter meg. Og det gjør at alt føles skikkelig håpløst. Vennene mine fester, driver aktiviteter og er sosiale. Jeg kan bare tenke på 15 minutter i bil, så spyr jeg av utmattelse. Skikkelig lei.