Hei folkens.
Håper dette blir postet på riktig sted.

I mangel av andre mennesker å prate med om dette emnet, så søker jeg informasjon, råd og innspill her.

Tenkte å fortelle litt bakgrunnshistorie først - Type hvorfor:

Jeg har lenge slitt med episoder av nedstemthet, slapphet og relativt lavt stemningsleie. Omtrent all energien min brukes til å skjule denne tilstanden eller diagnosen om dere vil. Jeg har aldri vært i kontakt med psykolog, og disse problemene har jeg skjult godt for alle mine nære og fjerne venner. Ingen familie, sjefer, tidligere lærere eller noen har fattet mistanke. Dermed har jeg gått dypere og dypere inn i meg selv, skydd sosiale settinger, droppet ut av VGS og mistet den tidligere gnisten for arbeid og fysisk trening.

Personlig er jeg veldig glad i å være blant andre mennesker, trene og jobbe. Vi lar dette med skole ligge, da dette uansett forlengst er ett fortapt kapittel bak i boka. Derfor gjør det meg enda mer nedstemt å taust sitte å se dager, helger, uker og måneder forsvinne mens jeg stenger meg inne på hybelen, tappet for krefter etter ukas 07 - 15 jobb og uten gnist til å finne på noe annet enn å hente mer drikke i kjøleskapet.

Det hele begynte med en dårlig start på ungdomsskolen, hvor jeg var en skygge, uten venner, som ingen egentlig la merke til. Bare noen få, og det var disse som hadde som mål og gjøre hverdagen min til ett rent helvete. Dette er nå mange år siden, men måten de systematisk ødela meg psykisk, ikke fysisk, har satt dype spor i kropp og sjel. Dette endret seg iløpet av 10. klasse og hadde en fantastisk tid de første årene på VGS. Det er iløpet av 2. klasse ting går litt ut av kontroll.

Alkohol. Det blir drikking på fest, hjemme med gutta, hjemme alene. You name it. Jeg fant ro og trygghet i den følelsen det å være beruset. Det var en relativt ny følelse kan du si. Alkoholen hjalp meg med de typiske tingene en tidligere mobbet person ikke har; mot, trygghet, selvsikkerhet og alt det andre. I midten av 3.klasse klarer jeg ikke mer. Alt stopper opp rundt meg. Jeg slutter på skolen, slutter å trene, slutter å jobbe. Lever i en slags dvaleperiode i flere måneder. Men, jeg kjemper meg opp igjen.
Skaffer meg ny jobb - Finner ny energi og ny livsgnist.
Det kan bare gå en vei. Rett ned i dypet igjen.
___

Nå som dere vet litt mer om meg, så er det sikkert lettere å sette seg inn i det som har skjedd de siste dagene.

Vi spoler frem til påskeferien 2014.

Jeg prøver cola for første gang. Dere kan bare forestille dere følelsen av å ikke være sliten, ikke ha noen form for bekymringer, ikke bare ha lyst til å forsvinne. Ja, tanken på å ta letteste veien ut har streifet meg.
Det har blitt en del etter den første gangen. Aldri i uka, bare fredag og lørdag. Faktumet at jeg skjuler det for alle som kjenner meg godt og lite skremmer meg. Har jeg blitt avhengig? Er jeg narkoman? Jeg gleder meg rett og slett til helgen. Til å være ute med gutta igjen, gjøre alt jeg gjorde før. Bare med denne lille ekstra puffen i bakenden. (ikke bokstavlig).

En kveld, drita så det synger, cola på plass. Noen spør om jeg vil prøve noe som skulle være noe helt annet. Noe jeg aldri hadde prøvd før.
- Lille meg sier Jada. Hvorfor ikke?

Den kvelden var jeg på min første tur på Emma. Det sykeste jeg har opplevd noen gang. Klarer ikke å beskrive det en gang. Nå vil jeg prøve det en gang til? Hvorfor? Er jeg blitt avhengig?

Jeg har funnet ett fellesskap, en samling mennesker som har basicly samme bakgrunnshistorie som meg. Vi har nesten alt til felles. Er det da feil og gjøre alt dette på en gang, når det gir meg tilbake ønsket om å leve?

Jeg var på nippet til å gi opp. Så skjedde alt dette på bare ett par uker. Er det skjebnen? Var det ment å skje akkurat nå?

Det har ikke vært noe problem å skille jobb og privatliv på denne måten. Faktisk, jeg har prestert bedre på jobb siden etter påske. Blitt lagt merke til som mer positiv, mer engasjert enn noen gang har folk sagt.

Hva gjør jeg? Slutter nå? Jeg vet jeg kan. Vil jeg da gå rett tilbake til den tidligere gutten jeg var? En skygge uten lyst til å gjøre noe som helst.

Beklager veldig rotete, personlig og sikkert helt uvesentlig tråd. Jeg bare vet ikke helt hva jeg skal gjøre? Jeg vet hva jeg vil, men er det riktig for meg?

Håper på seriøse svar fra noen som kanskje har vært innom samme problem. Fasitsvar og annet firkantet vil jeg helst slippe å se.

Vennlig hilsen Riverton.