Bevissthetene du føler deg tilknyttet til, fortsetter kanskje, men i så fall inne i sine egne virkeligheter, totalt uavhengig av det du kalte virkeligheten. Den ytre, som påstått knytter oss sammen, har ingen sann observatør, altså en bevissthet i direkte tilknytning virkeligheten (å se seg selv som en del av alt). Slik det ser ut nå, ville det være umulig. Man må alltid prosessere informasjon, samt ha en innebygd forståelse av eksformasjon for å kunne oppfatte noe som helst, noe som gjør det umulig å leve i nuet, eller som noe annet enn en lukket bevissthet. Interessant nok, gjør det også at vi entiteter (man ser det veldig godt med mennesker og dyr, men også mennesker i alternative sinnstilstander kontra mennesker i "normal" tilstand) aldri eksisterer samtidig, og dermed heller ikke kan bevege oss i en ensporet retning; vår oppfattelse av et øyeblikk er høyst subjektivt. Tidsoppfattelsen ligger alltid etter, fordi den rett og slett ikke kan eksistere innenfor det jeg tidligere kalte den "ytre" virkelighet. Hvordan kan da "verden og universet" fortsette sin utvikling? Alt du kaller virkelig er et resultat av hjernen din.