For meg var det veldig sånn de åra jeg ruste meg, ikke hadde det bra psykisk og hadde en type liv og kriminell vennekrets jeg på en måte måtte holde skjult for familien. Var et skall rundt familien og visste ikke hvordan å oppføre meg, de kom ikke inn på meg og jeg kom ikke inn på de og alt var bare jævlig wierd, anspent og føltes skikkelig falskt for meg å prate i vei og snakke om vanlige ting så jeg satt bare å holdt kjeft på besøk og julefeiringer og sånt.

Det har endra seg helt etter at jeg ble ferdig med siste dommen min og slutta å ruse meg. Har mye bedre forhold med familien min nå, før så jeg de et par ganger i året mens nå ringes vi nesten hver dag og ses ukentlig

For min del er jeg ganske sikker på at grunnen til at det har blitt lettere å omgås og være meg selv med de nå er fordi jeg ikke lenger har noe å skjule! Jeg har blitt tryggere på å ikke føle meg så uglesett og granska så fort jeg kommer inn døra og de har blitt tryggere på at jeg har et bedre liv nå. Jeg er ferdig med crimelife i den grad man kan bli ferdig med det, og det å være sosial med normale folk og ikke bare når man skal møtes for å ruse seg eller snakke om crimeshit har også hjulpet på at jeg klarer å te meg normalt uten å føle at jeg må spille en annen.