Vel, da må det i så fall DMT til som tar en på tur ut av verden. Den eksistensiell misnøye jeg har nevnt er ikke et psykologisk problem, men et faktum eller realitet.

At mennesket strever for ingenting er et fakta, alt er midlertidlig, og ingenting er virkelig ekte, hele opplegget er loff og teater, men når jeg ikke får loff og bare teater får jeg lyst å ta livet av skuespillerne.

Hvorfor ellers skulle en i hele tatt gidde å delta i dette tullet, uten loff gir det ingen mening, og når jeg blir sittende å drive med ting jeg ikke vil drive med da innser jeg at jeg har mangel på loff.