Tror det er veldig forskjellig avhengig av psykiater. Jeg ble utredet med tanke på medisinering av en lege under spesialisering. En nesten-psykiater. Jeg fortalte om at jeg ved en håndfull anledninger hadde forsøkt hasj 15-20 år tidligere. Jeg fortalte også at jeg ved 3-4 anledninger 10 år før, hadde forsøkt amfetamin. Jeg så bokstavlig talt hvordan hun surnet, og hun kom med formaninger om at man ikke kunne gå på slik medisin om man var narkoman, og at dette kunne bli vanskelig. Det var heldigvis ikke hun som skulle ta avgjørelsen, det var det veilederen hennes som skulle gjøre, basert på notater fra samtalene. Og, som hun sa "Jeg kan ikke skrive ut slike medisiner ennå, og det er uansett mange av oss som ikke vil skrive ut slike medisiner. Det er jo tross alt NARKOTIKA!". Mye rart man treffer på. Jeg fikk selvsagt medisinen.

Når det er sagt så er det selvsagt grunn til å trå varsomt dersom du nylig har hatt et rusproblem (eller hva man skal kalle det). Medisinene har stort misbrukspotensiale. Nå vet ikke jeg hvor lenge siden det er for din del, men jeg ville uansett trådd varsomt. Begynner du å virke desperat begynner røde flagg å heises både her og der. Sier du OK, jeg skjønner det må være slik, og etterkommer de krav de stiller, så kan det gå mye fortere enn du tror. Det er selvsagt lov å si at du er utålmodig, prosessen har vært lang nok allerede, men ikke bli amper eller sur. Bare forklar at det betyr mye for deg å teste dette slik at du kan komme deg videre i livet.

Nå er jeg ikke nødvendigvis enig i praksisen altså. Jeg ser ikke helt hvordan de skal føle seg trygge på deg bare ved å vente. Det er ingenting som tilsier at det er mindre sjanse for at du skal begynne å ruse deg bare om du tisser reint noen måneder. Litt avhengig av hvor mye du har brukt før, hvor lenge siden og hva så ville jeg tenkt at det var vesentlig bedre å belønne deg for din ærlighet og starte opp under svært kontrollerte former. Medisin for noen dager eller en uke i slengen, med tett oppfølging. Tett oppfølging i lang tid framover. Nå er det mer sannsynlig at de tenker at de har gjort sitt ved å følge deg opp i venteperioden, og så får du minimalt med oppfølging når du virkelig trenger det etter oppstart. Å straffe ærlighet i slike situasjoner er rett og slett ikke hensiktsmessig. Da vokter man sin munn neste gang. Det gjorde jeg i alle fall. Når jeg merket at hun jeg møtte ikke var helt god, og ønsket å bruke mot meg at jeg noen få ganger, 10-20 ganger, hadde prøvd litt, så svarte jeg tvert nei når hun spurte om noen i familien hadde tics, for da kunne jeg ikke få medisin. Det var det, men jeg visste også at ideén om at man ikke skulle medisinere folksom hadde nære slektninger med tics, var helt utdatert og eksplisitt forklart i helsedirektoratets veileder til og med. Jeg stolte imidlertid ikke på hennes dømmekraft lengre.