Det er en interessant hypotese, men akademia motbeviser den med sin blotte eksistens: Det er attraktivt å bli universitetsprofessor! Kampen for en fast vitenskapelig posisjon er beinhard, og de aller fleste som ønsker en vitenskapelig karriere må i steden finne seg noe annet å gjøre. Det er ikke helt på nivå med å bli profesjonell fotballspiller, men det er pokker ikke langt unna. Lønna er latterlig lav sammenligna med hva disse folkene kunne tjent i det private, de aller fleste jobber langt mer enn arbeidsmiljøloven tillater og overtidsbetaling finnes ikke. Utdanninga som kreves for å lande et professorat er en doktorgrad som et absolutt minimum, samt typisk en 10-15 år med midlertidige stillinger rundt omkring i verden - og der bør man ha levert, for å si det forsiktig.


Og alt dette for å få lov til å forske på akkurat hva de selv vil. Som kan være grantrærnes livssyklus, estiske diktere fra fjortenhundretallet eller pur, abstrakt matematikk. Det er med andre ord ikke manko på folk som med glede forsaker absolutt alt som normalt assosieres med fornuftige karrierevalg og jobber ræva av seg utelukkende fordi de vil nerde i vei med sine egne nerdete interesser. Hvis du hadde rett i dine antakelser om menneskets preferanser, så burde vel universitetene måtte skilte med litt mer enn akademisk frihet dersom de ønsket vitenskapelig ansatte?