Har ADHD som jeg ble diagnostisert med i godt voksen alder, og har nå vært medisinert siden jeg fikk diagnosen i 2013. Har prøvd ulike medikamenter og prøvd frem og tilbake med ulike doseringer for å oppnå best mulig effekt av behandlingen.

Uten medisiner er min hverdag nokså kaotisk, med angst/uro, og generelle konsentrasjonsvansker, problemer med å organisere hverdagen, samt store problemer med oppmerksomhet ifht ting jeg ikke er spesielt interessert i. I samtale med andre, om tema som faller inn under kategorien "totalt uinteressant" for min del, så ramler jeg helt ut, hører ikke hva som blir sagt, da mine tanker og oppmerksomhet er opptatt av helt andre ting. Dersom vi sitter på en kafe, så vandrer heller blikket mitt rundt omkring, jeg blir rett og slett distrahert av at det sitter masse mennesker i nærheten, som jeg heller finner det interessant å studere, enn å høre på skvalder om ting som ikke opptar meg! Jeg er redd dette er så merkbart for andre, at de rett og slett anser meg som nokså uhøflig. I tillegg har jeg en tendens til å avbryte andre, da jeg instinktivt føler at jeg må si det jeg har på hjertet (om jeg har noe fornuftig å si), med en eneste gang, for å være sikker på at jeg ikke glemmer det igjen! Jeg kan også stille samme spørsmål 3 ganger i løpet av kort tid, da jeg er usikkert på om jeg virkelig har stilt spørsmålet, eller om jeg bare har tenkt å gjøre det! Rett og slett fordi jeg ikke har oppfattet, eller ikke kan huske om jeg fikk et svar, og hvilket svar jeg evt. fikk! Dette medfører at jeg gruer meg til slike situasjoner, og det ender ofte opp med at jeg takker nei til innbydelser, eller avlyser inngåtte avtaler. Så jeg blir veldig sosialt isolert, med det resultat at jeg sitter hjemme og "depper" fordi jeg er misfornøyd med meg selv og tilværelsen, og fordi jeg kjenner på at jeg føler meg ensom!

Jeg kan se på TV eller film, men finner etterhvert at jeg sitter å ser på TV-skjermen, men uten å følge med, fordi tankene mine er et helt annet sted! Videre kan jeg kan begynne å lese artikler på nett, eller ei bok jeg har lyst til å lese, men etter å ha lest et avsnitt eller to X antall ganger uten å klare å få med meg hva som står, må jeg bare legge det fra meg!

Videre har jeg store problemer med å få sove om natta. Jeg legger meg for å sove, men nokså raskt så har jeg virret meg inn i lange og innviklede tankerekker, hvor jeg (over)analyserer alt fra alle mulige synspunkt og ulike vinklinger. Å disse tankerekkene er det helt umulig å koble ut, når de først har startet. Derfor ender det med at jeg ikke sover i det hele tatt, eller eventuelt at jeg sovner av utmattelse utpå morgenkvisten, gjerne en time før jeg må stå opp igjen!

På bakgrunn av dette føler jeg meg konstant utslitt, både fysisk og mentalt. Kroppen føles som bly, hodet føles helt tomt og lever sitt eget liv, jeg er irritabel og absolutt alt føles som et ork! Jeg gidder ikke engang å lage meg mat, og da jeg sliter med dårlig appetitt, så blir det til at jeg får i meg minimalt med mat. Det kan gå dager uten at jeg spiser i det hele tatt, eller jeg spiser ett måltid om dag av og til.

Skal jeg gjøre noe hjemme, rydde, vaske osv, så tar "effektiviteten" helt overhånd. Jeg klarer ikke å organisere meg sånn at jeg jobber systematisk og tar rom for rom. Istedet så finner jeg meg plutselig i en situasjon hvor jeg beveger meg fra rom til rom, rydder med stor iver både her og der, men det ender i bare kaos og rot! Å dette evner jeg overhodet ikke å se selv, før jeg tilslutt sitter helt oppgitt på gulvet og innser at jeg har revet ut av alle skap på både kjøkken, stue, bad og soverom, i den hensikt å rydde og vaske skap i alle rom samtidig. Å det er jo ikke bare skapene som skal ryddes og vaskes! Til en ordinær helgevask, så hører jo også støvtørking og gulvvask mm med. Så det ender med at jeg aldri blir ferdig og får avsluttet påbegynte oppgaver, nettopp fordi jeg bare MÅ begynne på alt samtidig!

Med medisiner, så fortoner hverdagen min seg nokså annerledes. Jeg evner å konsentrere meg i sosiale sammenhenger, vise interesse overfor de jeg snakker med, selv om det er om tema som i utgangspunktet ikke er så interessante for meg. Jeg evner å respondere og svare mer gjennomtenkt, noe som bidrar til at andre mennesker oppfatter det slik at jeg er oppriktig interessert i det de snakker om. Jeg evner også å fokusere i større grad, slik at om vi sitter på en kafe, så vandrer ikke blikket mitt hit og dit. Jeg evner i langt større grad å vie min oppmerksomhet på den jeg snakker med, og det gjenspeiler seg på en sånn måte at den jeg er sammen med oppfatter at jeg vier vedkommende hele min interesse, både verbalt og følelsesmessig, noe som synes via kroppsspråk, evne til å vise medfølelse og empati, øyekontakt osv. Jeg evner i det store og det hele mer å tilkjennegi at jeg er oppriktig interessert og bryr meg på en helt annen måte! Jeg evner også i langt større grad å vente på tur, i kommunikasjon med andre, slik at jeg ikke avbryter andre når de snakker.

Videre sover jeg godt om natta, slik at jeg, tiltross for nokså få timers søvn, allikevel føler meg opplagt når jeg våkner. Jeg evner i langt større grad å organisere dagene og det jeg skal gjøre. Skal jeg rydde og vaske hjemme, så evner jeg å ta rom for rom, slik at jeg får fullført det jeg har påbegynt, selv om jeg ikke får ryddet og vasket hele leiligheten på en dag! Men da "ser" jeg mye klarere fornuften i å ta rom for rom, og heller bruke to dager på hele jobben! Jeg får brukt energien på en mye mer fornuftig måte, sånn at jeg blir mer fornøyd med meg selv. Dette medfører økt selvtillit, i form av at jeg er meget fornøyd med å ha fått gjennomført planlagte oppgaver! Jeg blir i bedre humør og matlysten øker, slik at jeg orker å ordne meg mat, selv om det ikke alltid blir så altfor avansert (jeg bor heldigvis alene)!

Jeg blir også mer sosial og utadvendt, tar mer initiativ, treffer venner og bekjente, og kan til og med hive meg med på en runde shopping, dersom jeg blir forespurt, (selv om jeg hater å se på klær)! På kveldene kan jeg se på TV eller film, og faktisk klare å følge med når det er noe som jeg finner underholdende og interessant. Videre kan jeg konsentrere meg om å lese interessante artikler på nett og kose meg med ei god bok!

Jeg er perfeksjonist av natur, og supereffektiv, så 100% fornøyd med meg selv, vil jeg nok aldri bli! Det er alltid ett eller annet jeg så gjerne skulle ha gjort, men som jeg likevel aldri får gjennomført, rett og slett for at døgnet ikke har nok timer.

Men alt i alt, så oppleves min hverdag (med medisiner), som en drøm jeg aldri noensinne kunne forestille meg som verken realistisk eller oppnåelig! Livet og hverdagen uten medisiner derimot, fortoner seg for meg som et rent helvete som jeg ikke ville ha unnet min verste fiende!