View Single Post
Sitat av *pi Vis innlegg

Jeg er kanskje mer pragmatisk enn deg her, på vegne av andre. For min egen del er det mer eller mindre et livsprosjekt å ikke falle for livsløgner, så jeg er enig med deg sånn sett. Å tro på noe fordi det er fint og ikke fordi det er sant, det gir bare ingen mening for meg overhodet. Men hvordan andre vil forholde seg til det? Whatever floats your boat, tenker jeg.
Vis hele sitatet...
Jeg forstår, er langt på vei enig og har ingen tendenser til å legge meg opp i hva folk tror på sånn til vanlig. Men det er faktisk ikke bare av prinsipielle årsaker jeg synes at andre heller ikke skal tro på paranormale fenomener, eller falle for noen som helst form for overtro. Det er også av pragmatiske årsaker, og med en litt mer overordnet bekymring for mange menneskers manglende sans for kritisk tenkning og "evidence".

Jeg nevnte dette med å gjøre gode ting av dårlige grunner, og så mye som jeg vil se mer godt her i verden og vil nøle med å stoppe noen i å gjøre noe godt selv om grunnene er dårlige eller hviler på et sviktende grunnlag, så er det ikke bærekraftig. Historien viser nærmest kategorisk at å handle av dårlige grunner, særlig med en manglende sans for kritisk tenkning og "evidence" nevnt over, oftere leder til dårlige utfall. De samme dårlige grunnene som får deg til å handle godt denne gangen kan få deg til å handle dårlig den andre gangen. Det er heller ikke, for å la Aristoteles joine samtalen, spesielt dydig å handle godt av dårlige grunner. Jeg er under den oppfatning at moral er nødt til å ta inn i seg fornuft og faktuelle forhold i verden. Om du blir et bedre menneske av krystallhealing er det således isolert sett bra, men det finnes noe enda bedre og mer bærekraftig: Å være et godt menneske av grunner tuftet på fornuft, empati, intellektuell ærlighet og faktuelle forhold. Eller i hvert fall ikke av grunner som henger i en syltynn tråd uten særlig rotfeste i virkeligheten.

Du nevnte også at det er et livsprosjekt for deg å ikke falle for livsløgner, at å tro på noe fordi det er fint fremfor sant ikke gir mening, og i et innlegg lenger ned at man ikke må forveksle sine egne forsvarsmekanismer med sannheten. Hvorfor det? Fordi du sannsynligvis føler at det er noe inherent godt med sannhet. Noe bedre enn selvbedrag, til tross for at menneskers selvbedrag noen ganger kan føre til positive utfall. At dersom du orienterer deg i verden etter faktuelle forhold så gir det mer frihet og bedre grunnlag for å ta vettuge beslutninger for deg selv og andre. Det samme gjør jeg.

Når man sammenligner tro og ikke-tro på nivå med hjernen så finner man at tro er assosiert med større aktivitet i den mediale prefrontale korteks (MPFC). Som du kanskje vet er denne regionen involvert i å linke faktuell kunnskap med relevant emosjonell assosiasjon, i å endre atferd i påvente av belønning, og i mål-orienterte handlinger. Regionen er også assosiert med pågående virkelighetsorientering, eller overvåkning, og skader her kan få folk til å konfabulere - å komme med åpenbare usanne utsagn tilsynelatende uten å være klar over at de ikke forteller sannheten. MPFC er også ofte blitt assosiert med selvrepresentasjon, og er mer aktiv når subjekter tenker på seg selv enn når de tenker på andre. Poenget her er at den økte aktiviteten i MPFC kan tolkes å reflektere den større selvrelevansen og/eller belønningsverdien utsagn man tolker som sanne har. Det ser ut til at vi faktisk liker sannhet og misliker usannhet, og når vi tror at noe er sant så blir det en slags del av vår utvidede selv.

Å tro på paranormalitet faller inn som en fasett av menneskets generelle overtro. Overtro er ikke bra, og bør kjempes mot. Det høres kanskje arrogant og jævlig ut, men er ikke ment å være det. En divisjon mellom fakta og verdier ser ikke ut til å gi mening i termer av underliggende hjernefunksjon, og hjernens kapasitet til å tro eller ikke tro på faktuelle påstander er helt sentral for initieringen, organiseringen og kontrollen av vår mest komplekse oppførsel. Hvis verdier og fakta ikke har noen klar distinksjon i hjernen, som mye tyder på, og hva vi tror som faktuelt har så mye å si for vår oppførsel, så blir det tydelig hvor viktig det er, rent moralskt, å orientere seg etter hva som er korrekt (i den grad vi kan være korrekte) i universet og hele tiden søke etter å raffinere og presisere denne orienteringen. Å ikke gjøre dette kan lede til tankefeil, og utover dette overbevisninger om verden som er mer sosiale og emosjonelle enn kognitive. Ønsketenkning, selvfavoriserende bias, gruppelojalitet og direkte selvbedrag blant mer kan lede til helt uhyrlige avvik fra rasjonalitet og sunn fornuft med potensielle katastrofale og fatale konsekvenser. Dette er neppe tilfellet for den lokale spåkona eller din venns overbevisning om at det spøker på loftet, jeg sier ikke det, men det åpner døren for en slags aksept av utrolige påstander uten utrolige bevis. Det vil jeg ikke ha noe av, fordi overtro, som du vet, i verste fall leder folk til å gjøre farlige og fæle ting.

Sannheten er at folk flest kan klarne opp sine tanker på nesten ethvert tema, og siden den samme manglende sansen for kritisk tenkning og bevis leder til alt fra en uskyldig tro på spøkelser til troen på magi og hekseri (som er epidemisk i Afrika nå, hvor unge gutter blir blindet, injisert med batterisyre og på andre måter torturert for å drive ut demonene), at foreldre nekter sine barn medisinen de trenger til fordel for bønn eller annet piss, irrasjonell abortmotstand, kvinneundertrykking og mye mer, så holder det ikke med "whatever floats your boat" for meg egentlig. Det er altså ikke så mye innholdet i diverse overbevisninger jeg er bekymret for her, men mekanismene som forårsaker at man havner der.
Sist endret av Sky; 9. januar 2021 kl. 22:30.