Hadde man hatt klare og entydige svar på hva som fører til terror, hadde man også hatt løsningene...
Bakgrunnen for terror er sammensatt, og har gjennom tiden tatt mange former og resultater. Alt fra kolonitidens utarming av land i midtøsten og Asia, til baskisk og nordirsk separatisme og Rote Armee Fractions forkvaklede kommunistiske revolusjon. Så kan man legge til diverse gærninger som vår egen Breivik og Oklahoma-bomberen.
Samtidig må man også ta litt høyde for at dagens mediedekning og -tilgang gir et noe annet bilde av terrorhandlinger enn før. Antallet drepte (i hvert fall i Vest-Europa) er vesentlig lavere enn på 1970 og -80-tallet, men livedekninger og politisk prioritering gir ofte et annet inntrykk. På den annen side er nok terrorbildet noe annerledes ved at målene er bredere definert. RAF, IRA og baskiske separatister holdt seg stort sett innenfor sine områder, og hadde liten interesse av å ramme andre land enn sine egne.

Desverre, kan man kanskje si, har man i liten grad lært eller klart å gjenta suksessen fra andre verdenskrig i forbindelse med senere års konflikter. Al-Quaida, IS og Taliban har alle fått grobunn i land ødelagt av konflikt. Taliban sprang jo at på til ut fra Mujahedin-bevegelsen som ble trent og utstyrt av USA i forbindelse med Sovjetunionens invasjon av Afganistan. Og her kan man antagelig gjøre en ganske talende sammenligning med Tysklands skjebne etter første og andre verdenskrig.
Mange historikere anser andre verdenskrig som et direkte resultat av de enorme erstatningene og begrensningene Tyskland ble pålagt som tapere i første verdenskrig. Dette gav grobunn for nazistene, som i stor grad spilte på at arbeidsledighet og økonomiske problemer skyldtes behandlingen Tyskland fikk.
Etter andre verdenskrig innså de allierte at for å unngå at historien gjentok seg var det atskillig mer lønnsomt for alle parter å bidra til at Tyskland kom seg på fote igjen etter krigen, og sørge for at skylden ble plassert hos de ansvarlige og ikke den jevne mann i gata.

Så blir vel gjerne spørsmålet om man lærte for sent i Afganistan og Midt-Østen. Selv om det nå gjøres en innsats for å bygge opp Afganistan så ble landet i stor grad overlatt til seg selv etter konflikten med Sovjetunionen, og resultatet merkes enda.

Etter min mening må krigen mot terror føres på to "fronter"; det militære aspektet hvor man søker å svekke de bevæpnede grupperingene som står bak krigføringen og terroren, men samtidig må man bidra til å bygge landet og utdanne innbyggerne slik at de opplever en fremgang som ikke gir grobunn for hat mot undertrykkerne.
Desverre, som man også har sett i mange av de gamle kolonistatene, vesten har ikke vært særlig flinke til å ta inn over seg kulturforskjellene. Der Tyskland var et land med kultur og religion på linje med de allierte statene kan man ikke forvente at de samme mekanismene fungerer i Midt-Østen og Afrika. Dette er fortsatt i mange tilfeller land hvor respekt for myndighetene og forholdet til staten konkurrerer med familiemessige, stammerelaterte og klanstyrte bånd. I mange tilfeller er også landegrensene resultat av kolonimaktenes inndeling, og landene inneholder flere folkegrupper som ikke nødvendigvis er så veldig gode venner, eller som har forskjellige språk og kulturer.
Som en sammenligning kunne man sett for seg at Europa etter krigen tegnet opp grensene på nytt, og for eksempel lagde et land med 70% franskmenn, 25% tyskere og 5% belgiere, hvorpå man plasserte hovedstaden i den belgiske delen og innførte Flamsk som offisielt språk. Det hadde neppe blitt noen suksess...