Sitat av
Anonym bruker
Jeg tror det er vanskelig å danne ordentlige og meningsfulle vennskap dersom du ikke er villig til å åpne deg. Hvorfor hater du at folk vet ting om deg, sånn egentlig? Det å åpne seg, være ærlig, være seg selv og gi litt faen i hva folk synes er noe som har hjulpet meg ekstremt det siste året. Sier ikke at du skal fortelle hele livshistorien din til fremmede akkurat, men la bekjentskap utvikle seg med utgangspunkt i å være ærlig med deg selv og personen du snakker med. Ikke legg skjul på hvem du er eller hva du synes om ting. Ikke si ting du egentlig ikke mener, fordi du tror de kommer til å like å høre det. Vær deg selv, og du vil blomstre. Folk flest merker når folk er "falske", for når du tør å være deg selv vil det øse en attraktiv aura av deg som folk legger merke til.
Har utviklet noen gode vennskap på den måten. Noen folk kommer ikke til å like deg uansett, og noen folk kommer ikke du til å like uansett. Sånn er det bare. Men du kommer til å finne folk som elsker å være rundt deg 100% for den du er, meningene du har og energien du sprer rundt deg. Jeg synes det gjør livet verdt å leve.
Om jeg er sårbar og åpen om meg vil det bli brukt mot meg. Mange ser på det å være psykisk syk som en svakhet, og det at jeg i tillegg har dårlig selvtillit gjør at jeg er lett å knekke, lett å påvirke, lett å manipulere osv. Derfor skyr jeg vennskap som pesten fordi det har aldri gått bra. Jeg har ingen gode erfaringer med vennskap. Folk stikker til slutt, de går bak ryggen på deg, snakker dritt om deg og forteller videre ting du har fortalt... Jeg har vært i to forhold, og har stolt på mennene jeg har vært med. Men nå som de er ekser er jeg bekymret og redd for alt de sier om meg bak min rygg.
Anser ikke meg selv som falsk. Jeg snakker som jeg gjør, ler av det som får meg til å le, jeg er veldig glad i å diskutere og jeg er engasjert i samfunnsdebatter og politikk. Jeg engasjerer meg lett, og det kan gjelde alt ifra en film på kino til et politisk vedtak jeg er imot. Legger mye sjel i ting. Det blir jeg derimot flau over mange ganger, for virker som om folk syns jeg er voldsom. Så jeg prøver å unngå det. Jeg er klønete sosialt så derfor deltar jeg kun i debatter på nettet der jeg kan skrive.
Jeg forstår ikke at noen kan like meg... Når jeg får et kompliment eller noen spør om vi skal finne på noe, så blir jeg med ett mistenksom. Det er slitsomt. I forholdene jeg har vært i har dette vært et problem, eksen kunne f.eks si "så fin du er i dag" og da ble jeg sint. Fordi jeg vil ikke høre det! Jeg ser ikke fin ut! Da ble så klart eksen sint for det og mente jeg måtte slutte å tulle. Det er ikke tull for faen, slutt å kommentere utseendet mitt.. Jeg vil ikke høre, jeg vet det er løgn uansett. På gode dager kunne jeg si takk til et kompliment, men hodet ville kverne uansett. Dette kom når den nyforelska følelsen gikk over. Å være nyforelska er det beste jeg vet, jeg glemmer at jeg er stygg og fæl og føler meg bra. Men så går det over og jeg blir flau over å ha trodd at noen kan like meg osv... Æsj, det er flaut å bare skrive om det. Litt av en klagemur jeg har i denne tråden, haha.
