Sliter med å multisitere her, så bare svarer på alt i ett innlegg. Jeg er ikke i nærheten av Oslo nei, er i region vest/midt-norge ish. At jeg er her for en grunn klarer jeg ikke helt tro på. Hadde ikke vært forskjell på om jeg var her eller ikke. Jeg er ikke så spesiell for å si det sånn. :P Ketaminbehandling har jeg ikke hørt om men jeg skal sjekke det ut. Å ta kontakt med noen i familien er ikke noe jeg vil utsette meg selv for, ettersom det gjør vondt verre. Mamma bryr seg jo til en viss grad, men hun takler meg ikke alltid så bra, og i 99% av tilfellene så ender det bare med at problemet jeg i utgangspunktet hadde blir verre. Men hun vil bare godt da. Pappa og søsken gir blank f i meg, det er ganske obvious og forholdet har vært dårlig i mange år. Jeg blir trigga bare av å prate med de på telefonen, kan begynne å grine og bli sint etter å ha snakket med dem eller vært i nærheten av dem osv. Jeg har psykolog og et apparat rundt meg, og siden jeg fikk diagnosen i år skal jeg starte opp med riktig behandling til høsten slik jeg har forstått det. Hva riktig behandling er vet jeg ikke men er ikke bare samtaleterapi tror jeg?

Tankemønsteret er nok lært, ettersom jeg har tenkt slik siden jeg var barn. Det er for meg veldig uvandt, skummelt og rart å skulle tenke fine tanker om seg selv. Jeg får det heller ikke til, det føles malplassert og løgnaktig ut. Prøver jo daglig. Meditasjon er nok noe jeg kanskje burde terpe mer på, men jeg har på en måte mistet troen på det så jeg vet ikke helt om jeg klarer å få det til uansett. Men skal prøve. Må bare prøve, prøve, prøve.... Quetiapin har jeg god erfaring med, problemet er at den roter til ting i kroppen, jeg takler ikke bivirkningene rett og slett. Det blir en ond sirkel om jeg går på den dessverre. Leser om det jeg har lyst til å prøve, både negative og positive virkninger. Jeg er en nervøs person og kommer ikke til å ta lett på å prøve nye stoff eller medisiner. Har forøvrig trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse, men hadde akkurat ikke mange nok trekk til at diagnosen kunne stilles, men psykologen kalte det en unnvikende/paranoid mix.

Jeg er mildt sagt livredd for å bli så syk at jeg mister både jobb og håp (har tildels mistet håpet for et bedre liv MEN det dukker opp jevnlig så), og at jeg skulle bli ufør osv. Så jeg jobber hardt for å unngå å det. Jeg tenker ofte at løsningen er å få slutt på alt, men jeg er ei pingle. Om jeg skulle forsøkt å ende livet så ville jeg feila, så er best å la være. Det tenker jeg ofte. Det er nok kanskje til det beste. :P