Det med hvorfor en tar rusmidler er et utrolig vanskelig spørsmål, hvor et helt presist svar krever mer introspeksjon enn man vanligvis kan forlange av den vanlige mannen i gata. Man kan ha en tanke om hvorfor man egentlig gjør som man gjør, men det ligger somregel veldig mye mer bak det enn man tror, og det er så mange faktorer og tilfeldigheter som spiller inn på dette at det nærmest blir umulig for meg å svare uten å gå på ville tangenter annenhver setning om ting som har preget tankemønsteret og hverdagen min opp i gjennom. Og alt dette er uansett kun personlige meninger, sterkt preget av følelser, om meg selv.

Når det er sagt, føler jeg selv at grunnen til at jeg (startet med å) ruser meg hadde noe med en sterk følelse av at noe ikke var helt som det skulle. En liten urolig tanke i bakhodet mitt som sa at jeg alltid kunne gjøre mer, at jeg alltid måtte lære nye ting, at jeg alltid måtte prøve nye ting, og at det alltid var mer der ute å gjøre. Jeg gjorde på en måte ikke nok, var rastløs med meg selv, og var ikke tilfreds med hvordan ting var. Jeg var en ungdommelig klump av energi som alltid ville utforske det uutforskede, og som så glede og mening i å dele opplevelser og erfaringer med andre.

Etterhvert ble det mer hva jeg selv fikk ut av det på egenhånd fremfor uten. Jeg kunne gå mye dypere inn i problemstillinger, tenke mer abstrakt og forstå ting på en helt annen måte når jeg satt på mine endeløse Wikipedia-tokter. Jeg kunne tenke meg frem til påstander jeg senere fant ut var anerkjente teorier innenfor feltet kun ved å lese om hvordan ting hang sammen. Fokuset var totalt og det fantes ingenting annet.

Det ene eskalerte til det andre, og før man vet ordet av det sitter man og har en trang for å gi hjernen kjemisk input konstant. Hjernen ble vant med at det strømmer til neurotransmittere konstant, fremfor kun i situasjoner hvor kroppen synes det er nødvendig å fortelle hjernen hva den skal tenke - og man får mye mer ut av tiden sin om man er ruset enn om man ikke er fordi det tar lang tid å vende seg til å ikke ha det sånn, og igjen gjenopprette den kjemiske balansen, i tillegg til vanene og rutinene som kreves ved å ikke være ruset konstant.

Jeg tror det meste bygger rundt hva man selv aksepterer, hva man selv forestiller seg vil skje på et rusmiddel (som kommer av tidligere erfaringer med rusmiddelet) og hvilke fordeler rusmiddelet har for deg som person der og da vs ulemper der og da ved og ikke ta det. Det er fryktelig enkelt å tillate seg en øl på fredagskvelden, sånn du alltid gjør, selv om du går på antibiotikakur. Du vet at det kan ødelegge antibiotikakuren, du vet du kan bli syk og gå igjennom de siste ukenes helvete igjen, men du fortjener den ølen når du har gått i gjennom det du nylig har gått i gjennom.

PS: Mitt prefererte rusmiddel er amfetamin, injisert. Er veldig glad i å utforske og utfordre mine egne tanker, så tar gjerne litt hasj når jeg ikke tar amfetamin, og sett bort i fra dette er LSD det beste som finnes. I perioder hvor rusmisbruket tar overhånd er GHB det beste som finnes.

Jeg holder meg somregel på et nivå hvor bruket ikke går ut over hverdagen generelt sett. Arbeid, søvn og næring kommer først. Det å opprettholde sosiale relasjoner er og vil alltid være en av de viktigste faktorene for både god helse og å ikke skli helt ut.