View Single Post
Lvl 5 Taskenspiller
159
Denne tråden trenger en liten dytt for å komme videre, så jeg gjør et forsøk:

Synet på dødsstraff har vært under kontinuerlig endring de siste par hundre årene.
Mellom 1815 og 1876 ble i overkant av 40 mennesker henrettet i Norge, men etter
1876 ble dødsdommer i praksis omgjort til livstidsfengsling.
I denne perioden gjennomgikk hele den vestlige verden en massiv utvikling,
og i takt med dette ble også straffemetodene endret i en human retning.

I 1902 ble dødsstraff avskaffet i Norge (unntatt militær straffelov). Dette markerte
en endring i synet på straff; fra at forbryterens ofre skulle oppleve rettferdighet,
til at straff skulle være mest mulig samfunnsnyttig. Ideen om at alt liv er ukrenkelig
var utbredt i tiden frem mot andre verdenskrig.

I takt med krigens brutalitet skulle dette likevel endre seg raskt.
I 1941 ble dødsstraff innført av eksilregjeringen, som en direkte konsekvens
av at okkupasjonsmakten henrettet to fagforeningsledere (Hanssten og Wickstrøm)
Under krigen ble "dødsdommer" i praksis utført utenfor domstolene, uten at befolkningen
gjorde allverdens nummer ut av dette i ettertid. Dødsstraff ble plutselig svært så legitimt
i løpet av krigen, og når freden kom var det solid flertall for å gjennomføre henrettelser i Norge.

I tiden som fulgte ble 37 personer dømt til døden, av 139 som ble stilt for retten. Selv om
dødsstraff hadde legitimitet i folket ble det store flertallet dømt til mildere straffer.
Det er verdt å merke ideen om at forbrytelser gjort i en krigssituasjon generelt har blitt
betraktet som grovere enn tilsvarende forbrytelser utført i fredstid.

I årene etter krigen kan vi følge utviklingen i synet på dødsstraff, da det ble behandlet
i stortinget opptil flere ganger. I 1946 hadde motstanden økt, men flertallet ønsket
fortsatt dødsstraff. På dette tidspunktet var Quisling alt henrettet, men flertallet av både
tyske krigsforbrytere satt ennå fengslet, det samme gjorde blant annet Rinnan.

I 1947 fortsatte motstanden å øke, men dødsstraff ble likevel holdt i hevd,
fortrinnsvis av AP og NKP, som sikret flertall mot en liberalisering av lovverket.
Dette året ble flere tyskere og store deler av Rinnanbanden henrettet ved skyting.

I 1948 ble dødsstraff på nytt behandlet, og igjen hadde motstanden økt.
Det ble nå hevdet at argumentet for dødsstraff ble mindre jo lengre det var siden
forbrytelsen ble begått, og at skaden dødsdommer gir samfunnet som helhet
øker tilsvarende. Motstanden mot endringer kom igjen fra AP og NKP.
I august dette året ble Ragnar Skanche den siste nordmann som ble henrettet
i Norge.

Dødsstraff ble ikke brukt etter dette, og i 1950 ble det igjen avskaffet i Norge.
Unntaket var fremdeles militær straffelov, der dødsstraff hadde legitimitet frem til 1979.
I 1991 forpliktet Norge seg til å ikke bruke dødsstraff, med 72 mot 42 stemmer i stortinget.
I 2014 vedtok Stortinget at § 93 første avsnitt i Grunnloven skal lyde:
«Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden».

I 2003 ble det enstemmig vedtatt et forbud mot å gjeninnføre dødsstraff i
norsk lov, noe gjør sitt for å legge en demper på debatten.
Like greit, spørsmål du meg....