BEVISSTHET:
Jeg er ikke så sikker på det. Du prøver alt du kan å argumentere for subjektiv opplevelse uten subjekt, det mener jeg er inkoherent. At noe skal være som noe for noen, men det finnes ingen noen. Du beskriver hvordan noen som mediterer kan føle seg som ikke-noen, men hvordan kan noen føle noe som helst uten å være noen, den som føler, eller ikke-føler og kan gjengi følelsen av ikke-følelse? Det er veldig lett å tenke at det må være en ånd i maskinen der et sted, og når vi alle tre avviser den tanken, så innebærer det at det oppstår en helhet i dette informasjonsprosesserende systemet som på en eller annen måte ikke lar seg redusere til summen av delene. Det går ikke helt opp det der, altså.

NOEN KJAPPE AVKLARINGER (så vi ikke trenger å diskutere ting vi er enige om):

Jeg påstår ikke at bevissthet forutsetter fri vilje, tvert imot mener jeg de fleste bevisste skapninger ikke har det. Jeg er også helt sikker på at vi har bevissthet, men ikke på at vi har fri vilje. Jeg påstår ikke at ikke-determinisme er tilstrekkelig for fri vilje. Jeg påstår ikke at tilfeldighet er noe mer fritt enn determinisme.

EVOLUSJON:
Veldig godt tema! Mennesket er selvsagt ikke fritt som i upåvirket av gener. Veldig, veldig langt ifra. Spørsmålet blir jo hvorvidt fri vilje er en egenskap som øker overlevelse, og dermed favoriseres i evolusjonen. Jeg ser for meg at det gjør deg veldig mye mer fleksibel og tilpasningsdyktig i komplekse og skiftende samfunn hvis du har et verktøy som lar deg mekke på din egen autopilot. I spørsmålet om evolusjon er det også vesentlig å spørre om folk har ulik grad av fri vilje, altså ulik evne til å foreta introspeksjon og dermed påvirke sine egne handlingsmønstre. Det vil jeg intuitivt anta at de har, i og med at det er avanserte kognitive prosesser i spill her. Jeg vil tro både gener og miljø påvirker denne evnen. I så fall kan vi kanskje anta at denne eventuelle friheten er noe som kan vokse seg større gjennom artens utvikling. Siden det åpenbart finnes enklere og mer avanserte former for bevissthet allerede, så anser jeg det som ganske sikkert at bevissthet fortsatt utvikler seg mot mer avanserte former, og at fri vilje, hvis det finnes, også utvikler seg.

NOEN ARGUMENTER JEG IKKE HELT KJØPER:

Jeg skjønner ikke innvendingen. Jeg påstår jo ikke at det ikke er veldig mye annet som også påvirker adferd, og endatil i mye større grad enn den eventuelle frie viljen vi har. Jeg har aldri påstått at emosjoner ikke stammer fra fysiske signaler, og at det ikke er frivillig når de dukker opp. Du kan ikke argumentere for at det ikke kan finnes noe som er fritt ved å peke på at det finnes noe som ikke er fritt.

Som dere begge vet så er jeg ikke helt ukjent med bevissthetsforstyrrelser. Jeg tenker imidlertid ganske motsatt som deg rundt akkurat det. Hvor vanskelig det er å forholde seg til en bevissthet som ikke er enhetlig sier ganske mye om hvor enhetlig den vanligvis er, når den fungerer. Jeg føler jeg må si det igjen: Jeg snakker ikke om en sjel her. Jeg snakker ikke om det evige meg, forhåndsbestemt av Gud den allmektige eller whatever og skjenket en hjerne og kropp å råde over på jorden. Da ville det være rart om den kunne splittes opp. Jeg snakker om et fenomen som oppstår i og av kroppen, den fysiske, av de mentale prosessene som foregår der, men som ikke er reduserbart til delene. Det kan ikke eksistere uten disse mentale prosessene, tuller man med dem så kan bevisstheten tulle seg til på mange rare vis, det er sikkert og visst. Fucked up- faktoren på de tilfellene sier mye om hvor viktig en enhetlig bevissthetsfunksjon faktisk er for å være et fungerende menneske.

Hva annet enn din, og alle andre sin, følte opplevelse tyder på at det føles som noe å være? Du godtar allerede at det finnes noe som er noe mer enn summen av delene, en kvalitet som (plutselig eller ikke plutselig) oppstår og som ikke finnes i delene den oppstod fra, en kvalitet vi ikke kan erfare på noen annen måte enn subjektivt. Men i fri vilje-spørsmålet krever du at vi skal kunne åpne hjernen og peke på den eller forklare logisk hvordan den oppstår.

OM MORAL

Jeg ser ingen grunn til å innføre noe absolutt universelt rett og galt her, eller himmelske dydspoeng. Rett og galt etter samfunnets kultur eller lovverk funker i massevis. Rett og galt etter summen av lykke minus summen av lidelse funker også. Et ansvar forutsetter uansett et valg; rett eller galt. Hvis du ikke kan velge hva du gjør, så har du ikke noe ansvar for hva du gjør. Hverken overfor Gud eller kongen eller dine naboers netto lykkefølelse. Det er ikke opp til deg hva du gjør, så det er ikke noe mer ditt ansvar enn om naboen blir truffet av lynet. Jeg har lyst å gjøre det veldig klart fra starten av at jeg ikke tar stilling til noe universelt rett og alt her. Vi kan like godt kalle valgene A og B som rett og galt, poenget er at skal det være et valg, må det foreligge reelle alternativer.

Fordi naturen er amoralsk. Ikke fordi det ikke finnes lykke og lidelse der, det gjør det i massevis, også blant flaggermus. Men fordi ingen av aktørene i naturen har noe valg og dermed er moral et unaturlig begrep. Når katten leker med musen er det er naturens gang og har ingenting med moral å gjøre. Når den menneskelige overgriperen leker med sitt offer så er det ikke naturens gang, da er det plutselig umoralsk. Hvorfor? Hvis det ikke er fordi mennesket har frigjort seg fra denne naturens ubønnhørlige gang på ett eller annet vis? Forklar meg det!

OM ANSVAR UTEN VALG

Det er åpenbart at den ene er nyttig og den andre ikke nyttig for samfunnet. Vi setter jo et fly på bakken hvis det ikke fungerer og dermed er livsfarlig å fly med også. Vi kan prøve å fikse det, eller erklære at det er for farlig til å slippes løs i lufta igjen. Men vi kan ikke være sint på det, holde det ansvarlig. Vi kan straffe morderen fordi det vil påvirke adferden til andre potensielle mordere slik at de slipper å myrde noen, men ikke fordi han er slem og fortjener straff. Han fungerer bare ikke, i den betydningen samfunnet har bestemt at å fungere skal defineres. Han er et defekt menneske i samfunnet, kanskje plager det ham, kanskje ikke, men han har uansett ikke noe mer ansvar enn det farlige flyet for at han er defekt.

Dette er ulogisk. Hvorfor har A mer ansvar? Valgte han å planlegge drapet? Kunne han på noe tidspunkt i denne rekken av møysommelige handlinger ha stoppet seg selv fra å gjøre det? Er du mer ansvarlig hvis det er mange ufrivillige handlingsledd fram mot den uungåelige konklusjonen enn få? Er den femtiende dominobrikken mer ansvarlig for at den faller enn den tredje? Dette gir ingen mening for meg. Med min versjon av fri vilje er et overlagt drap mer ansvarliggjørende, fordi det er under selvrefleksjonene i det tidsrommet du har mulighet til å aktivt velge det bort. Et affektdrap har du ingen kontroll over i utførelsen, og i den grad du har kunnet påvirke autopiloten din så er det indirekte i hvordan du skal være som person, du har ikke kunnet forutse og forberede deg på at akkurat denne valgsituasjonen skulle oppstå.

Nei, det gjør vi ikke. Vi fordømmer ingen for å ha lyst til å drepe noen, eller for å ha tenkt til å gjøre det. Vi dømmer dem for å faktisk gjøre det. I noen ganske omstridte tilfeller dømmer vi folk for å konkret planlegge terror, men det er av preventive hensyn. Vi er helt klar over det tvilsomme i å straffe planlegging og ikke utførelse handling, og det må være en praktisk, aktiv planlegging og ikke bare en innrømmet intensjon. Den eneste grunnen til at vi holder folk mer ansvarlig for planlagte handlinger er at vi antar at de har hatt større mulighet for å stoppe seg selv i å gjøre det når de har planlagt det lenge enn når de handler i affekt. Altså sammenfallende med slik jeg tenker fri vilje eventuelt fungerer.

Vi gjør det kanskje, men er ikke det helt absurd? Er det ikke absurd å tillegge en datamaskin ansvar for handlingene sine fordi viikke forstår hvordan den funker? Jeg synes det. Jeg forstår jo i veldig liten grad hvordan en datamaskin funker, det kunne ikke falle meg inn å tillegge den moral av den grunn. Visst kan jeg få et anfall av sinne mot pc’en min og banne til den, men jeg vet godt at det er helt meningsløst. Jeg kan le av det etterpå, og jeg føler meg ikke sviktet av den, jeg saksøker den ikke. Banningen er en reaksjon som sier noe om at jeg i min mennesketilværelse forholder meg til fri vilje, det sier ingenting om datamaskinens ansvar for sine handlinger. Det er selvsagt ikke noe farlig å banne til pc’en for noe den ikke har skyld i for å få ut aggresjon, den blir ikke lei seg. Men det ville vært forferdelig å holde et følende menneske ansvarlig for noe det ikke har hatt noen som helst mulighet til å forhindre. Holde det borte fra samfunnet ved gjentakelsesfare, ja, men ikke holde det ansvarlig. Jeg begrenser friheten til, eller til og med avliver, aggressive dyr også, men jeg holder dem ikke ansvarlige for oppførselen sin, jeg anser dem ikke som umoralske for å følge innskytelsene sine.