Så til moral:

Dette synes jeg egentlig er vanskelig å svare deg på, samt det andre om katter og mus og andre (gode) innvendinger du har. Jeg er ikke trent filosof og må innrømme at dette er et sårt punkt for meg når jeg skal forsvare ikke-eksistens av fri vilje. Men det finnes hele filosofiske skoler som gjør dette godt, altså. Eksempelvis innen kompatibilisme, hvor fri vilje er forstått slik jeg forstår det som friheten til å handle slik man ønsker, men der ønsket ikke er valgt fritt uavhengig av tidligere årsakssammenhenger. I utilitaristiske systemer er også fri vilje fullstendig irrelevant. Så det er ikke nødvendigvis bare tull med moral uten fri vilje, men man må tenke mye klarere, naturalistisk og pragmatisk på det. Uansett, here goes. Dette blir langt og vrøvlete, men jeg prøver å leke djevelens advokat litt her nå for å se om det finnes noe luke for moral her (slik du forsøker å finne en luke av fri vilje).

Diskusjon om moral og moralsk ansvar fører generelt til mye forvirring fordi vi ofte ikke har noen klar og distinkt konseptualisering av det. Det er også slik at de fleste filosofer og mennesker gjennom historien forutsetter fri vilje for moral. Det er bare i denne forutsetningen at moral blir tullete. Kant brukte til og med eksistens av moral som et slags bevis for fri vilje: Hvis du ikke har fri vilje kan du ikke være moralsk fordi du ikke er ansvarlig for dine handlinger. Men du er moralsk ansvarlig. Ergo finnes fri vilje. Hvis moral bare handler om å gjøre det rette så er det ikke så problematisk å separere dette fra fri vilje som man kanskje tror, men man må presiserer hva dette rette er litt mer praktisk sett. Dette er vanskelig terreng, men jeg tror de fleste intuitivt konseptualiserer moral på en måte som antar en implisitt og subtil form for dualisme. Når man forutsetter fri vilje for moral så snakker man ikke lenger kun om å gjøre det rette i praktisk forstand relatert til spørsmål om for eksempel lidelse og lykke, men nærmest om å få transcendente dydspoeng i tillegg - poeng bare mennesker har tilgang på. Som om det er noe eksternt og løsrevet fra vår verden som bedømmer godt og ondt. Dette reflekteres godt allerede hos Hume, som sier at beskrivelser av hvordan verden er (fakta) ikke kan fortelle oss hvordan vi burde oppføre oss (moral). Eller etter ham filosofen G.E. Moore som kaller det en “naturalistisk feilslutning” å forsøke å finne moralske sannheter i naturen (mer spesifikt hans “open question argument”). Men vi er ikke helt der lenger med hvordan vi strukturerer samfunnet vårt - vi er mer opptatt av menneskelig trivsel i alt vi foretar oss, fra bygging av sykehus, utarbeiding av offentlig helsetjenester, offentlig skolegang, velferdsstat, demokrati, menneskerettigheter, psykologisk forskning og så videre. Våre verdier er nødt til å i bunn være relatert til bevisste veseners opplevelse, aktuelle og potensielle, på en eller annen måte for å i det hele tatt gi mening. Og med eller uten fri vilje kan vi (i hvert fall potensielt) skille mellom lidelse og lykke, som er kausale tilstander i hjernen, og det er alt vi trenger for å lage en kurs av verdier og systemer som bringer oss nærmere lykke og blomstring og lenger bort fra lidelse, og dermed ha en idé om hva det betyr å “gjøre det riktige”.

Med eller uten fri vilje er det stadig en vesensforskjell mellom en psykopat som liker å drepe barn og en kirurg som heller foretrekker å redde dem. Uten fri vilje er ingen av dem den ultimate kilden til sin egen oppførsel og har derfor ikke noe “metafysisk” eller absolutt ansvar, men det er jo så absolutt soleklart hvem som skal løftes opp og frem og hvem som skal isoleres fra samfunnet. Det er også en stor forskjell på situasjonen med to drapsmenn, der drapsmann A over lang tid har planlagt og pønsket ut drapet, mens drapsmann B ikke har det men det viser seg etterpå at han har en hjernesvulst i sitt mediale prefrontale korteks. Forskjellen er bevart til tross for at ingen av dem, ultimat sett, har valgt hvordan de er. Drapsmann A er langt mer ansvarlig i den grad at planlegging og møysommelig utføring forteller oss mye mer om A sitt sinn globale egenskaper og hvor sannsynlig slik oppførsel er i fremtiden. Han handler fritt i den forstand at det er langt lettere å se hvordan valget har sitt utspring i ham og hans natur. Han handlet ikke under ekstern tvang. Vi trenger ikke hate ham, eller hevne oss, og vi kan forsøke å rehabilitere ham mens vi isolerer han fra samfunnet. Mens med drapsmann B så var det en hjernesvulst som var den umiddelbare årsaken, og sier langt mindre om de globale egenskapene til sinnet hans ellers. Det gir derfor ikke mening å holde han moralsk ansvarlig på samme måte, for han hadde en svulst som presset på området i hjernen som kontrollerer impulser og emosjoner. Han handlet derfor langt mindre fritt.

Hva vi egentlig holder på med er å fordømme intensjonen om å gjøre skade. Intensjon er en tilstand i hjernen, som alt annet. Det er ikke noe illusorisk over det. Vår dagligdagse oppfatning av moralsk ansvar er tuftet på intensjon og tvang og konsekvenser i bevisste veseners opplevelse. Det er pragmatikk og ikke metafysikk, selv om mange har lyst på transcendente dydspoeng. Eller en kan si at moralsk ansvar eller skyld i realiteten handler om kausal opasitet, eller ugjennomsiktighet, i oss selv og andre. For å illustrere det sistnevnte kan du se for deg dataprogram som styrer trafikklysene i ditt nærmeste veikryss. Når dataprogrammet gjør noe “galt” og for eksempel forårsaker en trafikkulykke så tillegger vi ikke dataprogrammet moralsk skyld eller ansvar. Vi går inn i koden og finner ut hvor feilen har oppstått og skylder i verste fall heller på programmereren. Dette kan vi gjøre fordi et slikt dataprogram er fullstendig kausalt gjennomsiktig; vi kan gå inn i koden, debugge det, knute opp labyrinten av årsak og virkning og spore “skyldsspørsmålet” tilbake til sin faktiske kilde. Men mennesker er ikke kausalt gjennomsiktig på denne måten. Vi kan ikke finne frem i labyrinten av årsak og sammenheng i de fleste tilfeller, så vi tillegger moralsk ansvar og skyld til en person. Vi har intet valg. Der vi klarer å spore opp årsaken, f.eks i tilfellet med en hjernesvulst, så voila - vi tillegger ikke skyld lenger. Vi reparerer og fikser istedenfor og synes kanskje heller synd på vedkommende. Se for deg så en super komplisert maskin som er konstruert til å være fullstendig kausalt ugjennomsiktig for andre enn et knippe ingeniører og programmerere. Og så gjør den en feil. Hva tror du resten av oss gjør nå? Vi skrur den kanskje av, ødelegger den eller innskrenker hva den kan gjøre. Vi har intet valg enn å tillegge maskinen skyld. Det spiller i realiteten ingen rolle hvorvidt maskin nummer to her har fri vilje eller ikke. Så spørsmål om fri vilje og moralsk ansvar/skyld handler om ignoranse og pragmatikk, egentlig.

Noen av dine innvendinger ser også ut til å komme fra å forvirre determinisme med fatalisme. Det er en vanlig fallgruve det er lett å dette ned i, men det er å ikke tenke helt klart og tydelig på hva det innebærer å leve i et kausalt univers. Valgene våre (som gjøres av hjernen), som likefullt er valg selv om de ikke ontologisk og absolutt er frie fordi de er en del av vårt kausale univers (med litt ekte tilfeldighet slengt inn hvis du vil), har jo absolutt en betydning. De har konsekvenser. Vi beveger oss ikke mot en uungåelig skjebne som gjør alt meningsløst. En annen stimuli, som en tro på at anstrengelsene dine ikke betyr noe, har konsekvenser for din oppførsel og ditt liv og andres liv. Å ikke bry seg om noe som helst, ikke anstrenge seg, bare sitte og vente, er selv et valg (prøv å gjøre dette og se hvor lenge du får det til). Dette innlegget skriver ikke seg selv heller. Jeg må skrive det. Og jeg gjør det ikke under tvang fordi ingen står med en pistol til tinningen min og tvinger meg til å gjøre det. Så frivillig og ufrivillig handling kan vi stadig skille fra hverandre. Jeg skriver her og kan ta ansvar for at jeg gjør det fordi det er i tråd med den overordnede kompleksiteten til mitt sinn. Det er ikke noe “out of character”. Det er i tråd med hvordan jeg er, rett og slett. Valget har sitt utspring i meg og hvordan jeg er, selv om det i realiteten er faktorer utenfor min bevissthet som har bestemt det (nevroner som fyrer, genetikken min etc.). I denne forstanden er valget fritt. Men jeg har ikke valgt hvordan jeg er. Jeg har ikke valgt genene mine, oppveksten min, landet jeg er født i, foreldrene mine eller besteforeldrene mine. Og selv om det krever vilje og pågangsmot å sitte og lese filosofi og skrive dette innlegget kan jeg ikke redegjøre for hvorfor jeg har en slik tilbøyelighet. Hvorfor sitter jeg ikke istedenfor og ser på TV? Eller stikker på puben og drikker meg sanseløs (litt fristende etter dette, må jeg innrømme)? Eller ser etter folk å banke opp? Eller planlegger å myrde min samboer? Jeg vet ikke. Mitt fortellende selv kan lage en fin og flott historie, et narrativ som rasjonaliserer og forklarer, men det blir en lang regress som til slutt ender i det komplette mørket. Jeg aner ikke engang hvorfor jeg ordlegger meg som jeg gjør! Dersom jeg sporer det tilbake til en episode av introspeksjon hvor jeg dyrket frem slike kvaliteter kan jeg ikke redegjøre for hvorfor ikke andre kvaliteter ble dyrket frem, eller hvorfor fokuset mitt gikk hit og ikke dit. Jeg kan derfor ikke egentlig ta stolthet eller creds her til det dypeste nivå, selv om jeg jo kan føle meg flink. Og jeg kan stadig verdsette og beundre at du entropi er så oppegående, kunnskapsrik og velskreven uten å bære noen illusjon om at du virkelig-virkelig egentlig kunne vært annerledes. Jeg kan stadig rose deg for det uten å tro du har fri vilje. Denne rosen er enten å forsterke og oppfordre din videre oppførsel i denne retningen, en manifestasjon av mine egne positive følelser ovenfor deg eller en kombinasjon av begge. Fordi jeg ikke har tilgang på de utallige komplekse årsaksammenhenger sammen med potensielle innslag av ren ikke-determinisme anser jeg deg i praksis ikke veldig annerledes om jeg tillegger deg en metafysisk fri vilje eller ikke. Din tilstedeværen og oppførsel har ekte og kausale konsekvenser for meg og andre og er verdt å bry seg om. Det er ingen illusjon. Det har konsekvenser at jeg skriver innlegget også. Det samme har alt annet. Og disse konsekvensene kan forstås. De vil ha innvirkning på den bevisste opplevelsen hos andre skapninger og kan dømmes som gode eller dårlige avhengig av om de bringer mer ulykke eller trivsel inn i verden, for eksempel.

Man kan snu på flisa og si at etikk og behaviorisme faktisk er mye mer reelt og viktig uten fri vilje. Diskusjonen skifter fra noe nesten implisitt dualistisk eller en arbitrær moralsk høygrunn (fra f.eks religiøse skrifter) til en fullstendig pragmatisk diskusjon om hvordan samfunn bør struktureres for å balansere frihet og generell velvære opp mot potensialet for individuell lidelse og frihetsberøvelse. Det gir oss et klart insitament til å forstå anatomisk, biologisk, genetisk, nevrologisk og på andre måter hvorfor folk gjør det de gjør fremfor at de bare valgte det av fri vilje. Det forplikter oss til å gjøre oss selv og andre mer kausalt gjennomsiktig. Ved å tviholde på en virkelig fri vilje har vi en lei tendens til å få oppheng i hvordan og hvorfor folk burde oppføre seg av prinsipp (og referanse til hva?) som leder til mer misunnelse, stolthet, arroganse, hat, hevngjerrighet og psykologisk lidelse, fremfor å tenke konsekvens og hvordan å forme slike konsekvenser - som jeg tror leder til mer forståelse, empati, omsorg, god behandling, gode medisiner og ikke minst humor.

La meg avslutte med Albert Einstein sin posisjon: