Når jeg opplever en egoisme død, kan jeg jeg borti tanker som: "fortjener jeg egentlig å spise?...det finnes jo alltids noen i verden som kan trenge maten mer enn meg selv...men kanskje jeg kan hjelpe flere mennesker på lang sikt hvis jeg spiser selv nå..." det er alltid mye fasting involvert i disse opplevelsene.

Den første gangen jeg opplevde egoisme-død, trodde jeg at jeg var på vei til å legge meg i fosterstilling for å få et panikk-anfall...da en tanke slo meg: "Frykt er den ultimate egoisme! Jeg er vel ingen egoist!? Nei! Så slakt bort frykten/egoisten i meg!" jeg reiste meg fort opp fra fosterstillingen med en helt ny fryktløs følelse, og samtidig en intens trang til å hjelpe andre levende vesener...men å hjelpe andre måtte vente, pga jeg var helt alene langt ute i en skog...