Et av problemene med kronisk dårlig råd eller fattigdom er jo det sosiale. For mange fattige er det jo slik at etter en stund der en alltid blir nødt til å svare nei på forespørsler om sosiale aktivitet pga økonomi så blir det til at folk raskt finner ut at isolasjon gjør det mindre skamfullt å ha trang økonomi eller leve som fattig. Fordi det koster enormt og alltid måtte si nei. Og det er jo og slik at venner ofte da vil argumentere, noen kanskje også "hjelpe" feks ved å tilby lån. De kan jo ikke vite at en ikke kan akseptere lånet fordi fattigdommen er permanent og en ikke klarer betale det tilbake og derfor sier nei også til det. I venners øyne har en ikke bare dårlig råd, en er også blitt en kjip kranglefant som ikke er noe løsningsorientert. For den fattige vil slikt raskt gjøre at isolasjon blir en mindre belastning enn å alltid si nei. Og fattige er jo ikke nødvendigvis barnløse enslige, noen har jo ett eller flere barn. Og da blir også barna før eller siden kjenne til skammen rundt fattigdom.

Folk med inntekt over det absolutte minimum kan nok føle at de har dårlig råd de også, når strømmen skal betales eller om da tapte en budrunde på ny bolig. Dårlig råd kan alle kjenne på, rundt høytider og ferier osv. Dårlig råd er likevel ikke fattigdom. Fattigdom er ekstremt vanskelig. For ofte kan ikke de fattige gjøre noe hverken med utgiftspostene eller inntektssiden. Da blir fattigdom en varig greie.

Og antall fattige i Norge vokser. Og prisgaloppen gjør at antallet fattige vokser raskere.