Misfornøyd med livet er jeg, har blitt endel hjerneskada av traumatiske hendelser å nå eneste gangen jeg kjenner kjærlighet å føleser for mennesker er når jeg har påfylt mitt nevrotransmitiske behov for stimmulanter. kommer med en stor bivirkning, empatien min for tidligere handlinger å all fysiske å økonomiske smerten jeg har påført andre skjerer i mitt hjerte. Hvertfall når jeg fortsetter gjøre ting jeg vet er moralskt feil. Itilleg til dette har jeg mistet relasjoner til folkene jeg brukte bry meg om fordi jeg ruste meg ekstremt hardt en periode. Lever vær dag som det var den siste, finnes litte frykt i meg fordi jeg verdisetter livet mitt lik null. Veldig angstdempende egentlig, å sende en risky text til en frøken jeg har i sikte har aldri vært lettere. Lage nye relasjoner samt prøve reparere andre er blitt sykt lett fordi det ikke betyr noe vis jeg ikke er velykket, men skal sies jeg har ingen ting verdt dø for helt enda, har heller ingenting verdt leve for. Så scroller egentlig bare gjennom livet til enten jeg får nok jævlige ting til ikke gjøre livet verdt leve, eller motsatt at jeg får nok gode ting i livet mitt til å ikke ha døden i bakhodet som en plan b