paranoy:

Problemet med spekulasjonene dine omkring DMT som et slags "molekylært mikroskop" som på en eller annen måte skulle kunne oppfange og forstørre hjernebølgeaktivitet, er at hjernens virkemåte simpelt hen ikke er basert på bølger eller stråling av noe slag, men et elektrokjemisk prinsipp. Det er usannsynlig at DMT og andre hallusinogener har noen sofistikert aktiv funksjon, men utelukkende fungerer en rene triggere for et latent og medfødt, men sedvanligvis (spesielt i vårt samfunn) slumrende potensial i menneskehjernen.

Men jeg forstår at dette bare var en tenkelek, altså. Ville bare kommentere hvorfor hypotesen er lite sannsynlig.


Jeg er forøvrig tilhenger av den samme posisjonen som mentalmelt bekjenner seg til ovenfor, nemlig den strengt empiriske. Enhver opplevelse har naturligvis en eller annen grad av virkelighet, og hvilke opplevelser man ønsker å plassere hvor i et eventuelt virkelighetshierarki, er stort sett vilkårlig, og nesten utelukkende betinget av hvilken metafysikk man ønsker å strukturere et slikt hierarki ut i fra.

Man kan f.eks. gjerne abonnere på en materialistisk-reduksjonistisk verdensmodell som antar kjemiske prosesser som liggende i bunnen av eksistensen (og som så får status av høyeste (eller dypeste om du vil) virkelighet), med resten av fenomenverdenen underordnet disse prosessene.

Men man kan også like gjerne gjøre det motsatte, altså si at det vi kaller stoffets byggestener, molekylene, er menneskelig konstruerte ideer ut i fra korrelasjoner vi kan observere på det makroskoposke planet, satt på matematisk formel. Man kan f.eks. godt oppfatte en vilkårlig matematisk kurve representerende forholdet mellom to parametre framkommet av makroskopiske målinger, som en selvstendig eksisterende entitet, så lenge denne oppfattelsen gjør teorien mere lettforståelig og anvendelig. Atomteorien ble jo opprinnelig konsipert ut i fra simpel eksperimentering med vektforholdene mellom ulike kjemiske substanser.

En vitenskapelig teori er ikke et speilbilde av noen absolutt grunnleggende virkelighet, men et sett av prosedyrer, beskrevet i en form som gjør at et samfunn av vitenskapelige observatører som har tilegnet seg en viss type konsensus, kan gjenta prosedyrene den beskriver, og således generere (reprodusere) det fenomenet teorien omhandler. En fungerende vitenskapelig teori er altså i bunn og grunn ikke annet enn en kokebok-oppskrift.

Det hele avhenger utelukkende av hvilken synsvinkel vi anlegger; hvilke aksiomer vi legger til grunn for verdensmodellen vi bekjenner oss til. Det avgjørende eksistensielle spørsmålet for mennesket blir derfor ikke å finne frem til hvilken modell av universet som er den absolutt Sanne, men å stille seg selv spørsmålet: Hvilken modell ønsker jeg, føler jeg meg tiltrukket av? Og der er vi forskjellige.