Sneipen92 har påpekt at dette er helt galt, samt påpekt at forsøket ditt på å hente dette inn igjen både er lite troverdig og akkurat like galt. Jeg vil også påpeke at dersom det hadde vært riktig at Vesten styrtet sjahen, så ville fortsatt essensen i påstanden vært helt gal. Gjennom dine senere påstander om Egypt, er det tydeligvis tilstrekkelig å uttale støtte til folket for at du skal anse det som å styrte diktaturer. Det at man ikke en gang skal uttrykke støtte til et folk som gjør samlet opprør mot en ikke demokratisk valgt diktator er problematisk, men Tunisia viser jo godt at diktatorer kan styrtes og kastes til fordel for demokrati også i Midtøsten.

Man skal heller ikke på noen måte avfeie Afghanistan. Landet er absolutt ikke fritt for problemer og stridigheter, men situasjonen – spesielt for kvinner – har forbedret seg markant etter Taliban ble avsatt med makt. Etter krigen tok til i 2001 har Afghanistan hatt en kraftig økning i HDI som følge av en kraftig økning i utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger. De har også veldig nylig avholdt sitt tredje demokratiske presidentvalg – et valg hvor det rapporteres vesentlig mindre valgfusk og korrupsjon enn i 2009, som igjen hadde vesentlig mindre enn i 2004. Taliban er og blir en trussel, men ikke en uoverkommelig en.

Og selv om du velger å være pessimist om Iraks fremtid, noe jeg personlig ikke er, kan du ikke komme utenom at de autonome kurdiske områdene i Irak er dominert av demokratiske og sekulære krefter. På tross av enkelte oppblussinger av borgerkrig har de klart seg utmerket innad etter Vesten opprettet flyforbudsonen i Nord-Irak i 1991 for å forhindre Saddam i å fortsette terrorbombing og kjemiske angrep mot kurderne. Det er rimelig å si at Vesten avsatte Saddam i de kurdiske områdene, og det er all grunn til å tro at et fremtidig anerkjent Kurdistan vil være demokratisk og sekulært. De utgjør også en viktig del av offensiven mot IS.

Indonesia kan også nevnes som eksempel. Selv om de strengt tatt ikke ligger i Midtøsten har de et overveldende flertall av muslimer (ca 90%) og hadde vært underlagt samme diktator i 30 år før de gjennom store protester fikk ham avsatt i 1998. Protestene og demonstrasjonene ble møtt av myndighetene med grov vold, bortføringer og tortur, og det ble rettet internasjonal kritikk mot Suhartos regime. Blant annet ble han av USAs utenriksminister direkte oppfordret til å gå av. Etter stort press gjorde han til slutt det, og landet er i dag et fungerende demokrati.

Her gjør du det igjen. Du kan ikke sammenlikne et stabilt og fredfullt Libya fra før borgerkrigen med dagens Libya og skylde forskjellen på vestlig intervensjon. Såpass burde være fullstendig opplagt. Vesten ville aldri bombet Gaddafis hær dersom situasjonen i Libya var slik den var før borgerkrigen tok i gang. Et stabilt og fredfullt Libya var allerede tapt før Vesten blandet seg. Derfor må du sammenlikne dagens situasjon med hva Libya sannsynligvis hadde vært nå dersom Gaddafi hadde fått fortsette sine massakre av sivile – ikke bare om han hadde nådd Benghazi, men også andre store byer og oppholdssteder. Det kan godt være at situasjonen i Libya for folk flest i dag er verre enn den var under Gaddafi, men spørsmålet er om den er verre enn den hadde vært om Vesten ikke hadde stoppet Gaddafis massakre. Hvordan hadde situasjonen vært om borgerkrigen mellom opprørere og Gaddafis hær hadde fått fortsette uhindret? Det er vanskelig å si for sikkert, men du har selv trukket tydelige paralleller mellom Libya og Syria. Så i følge dine egne paralleller er det absolutt ikke usannsynlig at vi kunne fått et nytt Syria om ingenting hadde blitt gjort. Og i Syria har man snart passert 200 000 dødsfall uten noen løsning i sikte.

Dette er faktisk veldig avslørende for at du ikke har noen anelse om hva du snakker om. At du tror Vesten styrtet sjahen er en ting, men å kalle Saddam for “en halvsprø diktator” er omtrent som å kalle Mengele for “en halvsprø allmennlege”. Det er i min mening ikke umiddelbart opplagt hvem det er verst å leve under av Saddam og IS – hvems handlinger og fremgangsmåte som best kan beskrives som ren ondskap.

Vi kan jo prøve å tenke oss hva som ville skjedd om den såkalte arabiske våren hadde medført opprør i Irak under Saddam. Det ble forsøkt et opprør i 1991, som endte med en massakre av helt ekstreme proporsjoner. Opprøret varte i en måned, og et vanlig anslag er at 100 000 ble drept av Saddams styrker, men det finnes også anslag på over det dobbelte. Det vanligste anslaget tilsvarer altså halvparten av dødsfallene gjennom tre og et halvt år med syrisk borgerkrig på en måned. Det har blitt funnet en stor mengde massegraver hvor til sammen opp til flere titalls tusen antas å være nedgravd, og hvor det har blitt rapportert om enkeltgraver som kan inneholde opp mot 10-15 000 mennesker. Og det kun i forbindelse med opprøret i 1991. Menn, kvinner og barn ble samlet sammen, busset ut i ørkenen, bundet, skutt og dumpet før bussene returnerte for nye laster. Saddams styrker entret byer og voldtok, torturerte og drepte helt vilkårlig og kalte det straff for brudd på kollektivt ansvar. Nesten to millioner irakere ble fordrevet som flyktninger. Og dette er ikke en gang i nærheten av å beskrive den altomsluttende, ekstreme og fullstendig ubegripelige ondskapen i Saddams skrekkregime – det er kun én enkelt hendelse.

Det er en overdrivelse at IS har tatt over det meste, og det har blitt brukt vesentlig mer ressurser på gjenoppbygging av Afghanistan. I tillegg kjøper jeg ikke påstanden om at IS’ grove krigsforbrytelser har noe som helst med deres manglende stat å gjøre. At IS ikke har eller er en stat hviler ene og alene på at ingen anerkjenner den (husk hva IS står for: Den islamske staten), og at anerkjente staters myndigheter kan begå de grusomste krigsforbrytelser skal man ikke lenger enn til tidligere nevnte Saddam Hussein for å se.

Utover det bør det påpekes at både selve Irakkrigen og arbeidet under og etter den med å opprette en fungerende regjering har vært kraftig preget av et hårreisende nivå av inkompetanse og manglende planlegging. Det betyr ikke at det ikke er mulig å gjøre det riktig.

At vi har gjort vårt beste for å få Mubarak fengslet er mildt sagt en kreativ tolkning av historien. USA, for eksempel, nøyde seg lenge med å oppfordre til en fredelig løsning på opptøyene, og uttrykte bekymring for voldelige handlinger mot demonstranter og myndighetenes sperring av Internett. Det nærmeste de kom scenarioet du beskriver var da Obama poengterte at et lands myndigheter må beholde makten gjennom folkets samtykke og ikke gjennom tvang. Storbritannia fordømte voldsbruken og påpekte behovet for politisk reform. Tyskland oppfordret egyptiske myndigheter til å tillate fredelige demonstrasjoner. Frankrike sa, som en respons på volden mot demonstranter, at de ville fryse salg av våpen og tåregass til Egypt. EU ba egyptiske myndigheter om å høre på sitt folk og tillate dem å demonstrere. FN oppfordret myndighetene til å avstå fra vold, lytte til sine borgere og heve blokkeringen av Internett. Og i Norge uttalte Støre at han dypt beklaget tapet av liv og oppfordret myndighetene til å avstå fra vold, og at de mange og store demonstrasjonene kunne sees på som et tegn på at den politiske ytringsfriheten var begrenset.

Dette er selvsagt milevis fra å “gøre det vi kan for å få Mubarak i fengsel”.

Saken er også at enn hvor nyttig, velfungerende og velmenende et ikke demokratisk valgt statsoverhode er, så mister dette statsoverhodet sin legitimitet i det øyeblikket et mer eller mindre samlet folk forlanger vedkommende avsatt.

Det er dette som har vært det store spørsmålet hele tiden. Men Assad vil falle til slutt. Hvem vil vi da at skal ha størst sannsynlighet for å fylle maktvakumet? De mest moderate og etter egne uttalelser i utgangspunktet sekulære, eller IS?

Saddam var også fra en minoritet, og viste ingen nåde mot hverken majoriteten av shiamuslimer eller landets minoriteter, derunder sin egen minoritet som sunnimuslim.

Homogen på hvilken måte? Hvordan har Syria en mindre homogen befolkning enn Irak, og hvorfor må det være en avgjørende faktor for stabilisering av landet?

Sier du seriøst at en diktators maktposisjon kan brukes som bevis på vedkommendes støtte i befolkningen?

Ha! Det var første gang på flere tiår hvor det var mulig for andre kandidater å stille, og kandidatene som ble plukket av regjeringen som motkandidater var folk praktisk talt ingen hadde hørt om før. I tillegg ble valget kun gjennomført i de områdene hvor myndighetene hadde fullstendig militær og politisk kontroll, noe som utelukker flere millioner mennesker – hovedsakelig de som er sterkt mot Assad. Valget var ikke annet enn en tragisk vits.


Ja, se for eksempel “Holy War Inc.” av Peter Bergen. Det står også en del om det i Wikipedia-artikkelen “Inter-Services Intelligence activities in Afghanistan”. Det er verdt å merke seg at Taliban ikke eksisterte enda mens CIA-forsyningene pågikk, men ISI valgte å støtte de mest ekstreme fundamentalistene i kampen mot Sovjet. Etter russerne forlot Afghanistan oppsto det en voldsom borgerkrig, og ISI støttet da en av de mest ekstreme gruppene i sin kamp om makten. Akkurat denne gruppen feilet, og ISI mer eller mindre opprettet da Taliban i 1994 og støttet dem med våpen, penger og trening, noe det er veldige gode grunner til å tro at de fortsatt gjør.