Jeg tror det er greit å sitte her i vesten, der man koser seg med demokrati og noenlunde fredelig velholdne samfunn - å tenke at dette er perfekt på alle land, også i midtøsten.

Men er det gitt at demokrati fungerer i land med milleniums-lange tradisjoner for søskenbarn ekteskap, og hvor klantilhørighet overgår enhver annen tilhørighet (hvertfall den nasjonale-tilhørighet)? I Libya ser man jo nettopp dette. Libyas beste er ikke det viktige - men mest mulig makt til egen klan er hva som er på agendaen.. Så kan resten av gjengen/landet gå nedenom å hjem uten å bruke nevneverdig energi på slikt.

Ellers er det lett å sitte på sin høye hest, og fordømme diktatorer i midtøsten - mens man ikke skjønner at en sterk brutal leder er hva som muligens trengs for å holde et samfunn fylt av motsetninger og klan-tilhørighet i noenlunde fred og harmoni.

Tror mao at det er mye misforståtthet og ignoranse rundt kulturer i midtøsten, hvordan dem er skrudd sammen etc., som gjør at mennesker tror på glansbilder bare man får et demokrati opp på sjanglende korrupte ben.

Eneste land med bittelitt håp for forandring til det bedre etter den arabiske vår - er kanskje Tunisia. Et rimelig sekulært, uten for mye skriking etter Islamsk pisk (iallfall etter at dem har prøvd seg på de "moderate islamister"). Det er mulig dem kan klare å stable et noenlunde fungerende demokrati opp på bena.. Syria?? -Trokke det med det første