Nå var det bare å forsere en hyperavansert mekanisk innretning før jeg var ved den første bukten ute på neset; en grind langs en inngjerding.
Det var tau, hengsler, treverk...
Nei, herregud for en ballade!
Til slutt forstod jeg at det var mulig å komme seg over via en velbygget gardintrapp i tre som gikk over gjerdet langs grinden, men jeg måtte kneppe opp jakken for å slippe ut all varmen som hadde oppstått etter dette evinnelige kavet og de mentale strabasene jeg var utsatt for.
Jeg ville nødig bli svett og begynne å fryse på dette kritiske punktet.
Å være dassvåt på føttene etter å ha gått på sjøen var mer enn nok.

På toppen av sandvollen som skjulte en langrunn og meget idyllisk bukt ble jeg stående og betrakte utsikten en stund, ihvertfall i den grad jeg var i stand til det mellom hallusinasjonene og fraktalene som danset vilt i mørket rundt meg.
Jeg forundret meg over at jeg i det heletatt var i stand til å bevege meg rundt og være såpass oppegående som jeg var til tross for at jeg trippet så hardt som jeg gjorde, men nå begynte det å ligne mer og mer på interaktiv POV-media av ukjent art enn en tripp i tradisjonell forstand - og jeg var antennen som fanget opp signalet for de respektive frekvensene som ble kringkastet av noe eller noen, i all hemmelighet.
Steinene som var spredd på stranden i denne bukta var blitt levende vandresteiner som gled lydløst bortover hvor enn de måtte være på vei og den mørke skikkelsen på himmelen for forbi meg igjen.
Minnene fra en date med en ung dame begynte å manifestere seg og jeg kunne se hvordan vi satt rundt bålet nede ved en av steinene hvor vi delte grillmat og en flaske med rom.
Jeg gled ned til steinen og satte meg på den for å kjenne nærmere på dette samtidig som Infected mushroom - Heavyweight begynte å spille i ørene.
I det jeg satt meg ned på steinen og lente meg fremover mens jeg begravet hodet i hendene, akkurat i der hvor jeg satt på denne daten, vippet jeg 360 grader rundt min egen akse som en fotballspiller på et av disse gamle brettspillene og var tilbake der jeg satt for over ti år siden.
Hun kikket lurt på meg med et frekt smil og dyttet meg forsiktig, men bestemt bakover på
steinen - og røsket av meg bukser og boxershorts før hun gikk løs på meg som en utsultet kalv - før vi knullet vettet av hverandre i flere omganger i løpet av denne natten.
Opplevelsen var så virkelighetstro og livaktig at da jeg omsider klarte å stable meg på beina igjen følte jeg meg oppriktig talt nypult.

Månelyset, himmelen, fjellknausene, havet og stranden hadde nå endret farge og viste seg mer i gråtoner i denne forvellede levende suppen som hadde blandet seg sammen for en stund siden.
Det var umulig å si om jeg var krympet eller om avstandene og dybden hadde økt, men jeg kunne ikke orientere meg så jeg ble stående og det føltes som om jeg stod i en timelapse i flere forstander.
På en side var det de visuelle inntrykkene, men samtidig alle minnene fra fre dette området og jeg kunne igjen både se og føle det som skjedde utenfra.
For å nevne noe:
Parfymelukten fra moren til en kompis som var med på en tur for 25 år siden, lydene og følelsen fra tøyet som beveget seg den gangen, buldringen fra havet, måkeskrikene den utømmelige barslige entusiasmen og energien vi hadde som barn ,ja, kort sagt ble minnebanken endevendt, interaktiv og gjenopplevbar. En visuell og spirituell tidsmaskin i tredjeperson.
Følelsene og opplevelsene var ikke mine der og da, men de var blitt en del av grunnfjellet på dette stedet og jeg hadde bare spoofet signalet.

Jeg nappet ut ørepluggene og hadde tydeligvis beveget meg et godt stykke til en ny og mer skjermet bukt uten at jeg kunne redegjøre hvordan dette hadde foregått.
Hodelykten hadde vært avslått siden jeg kom ned på stranden da det ikke var noen fare for å overrumple noen i såpass åpent terreng, men i det jeg skulle forsere sandvollen som skjulte dette området kikket jeg rett på en skikkelse bare noen meter foran meg.
Denne skikkelsen var en ekte person.
En person som stod der i mørket og tilsynelatende nøt havet, naturen og stillheten.
Bukten var mer en stor nok for oss begge, men dette var så flott å oppleve at jeg ville ikke ødelegge øyeblikket for denne personen ved å presse meg på så jeg listet meg avgårde så
casual og stille som overhode mulig - og gikk et lite stykke før jeg satte på hodelykten for å late som om jeg ikke hadde vært der i det hele tatt og bare gått forbi.
Samtidig var det som om når man iaktar et uvitende dyr ute i villmarken og for enhver pris ønsker å la tilværelsen sin forbigå i stillhet for å ikke forstyrre dyret.

Oppe på en liten knaus ikke veldig langt unna satt jeg meg godt tilrette i noe som lignet på en godstol i fjellknusen.
Utsikten var upåklagelig i alle retninger og her kunne jeg sitte i fred og ro mens trippen nådde toppen.
Personen jeg hadde gått forbi hadde tydeligvis fått med seg alt som hadde skjedd for da vedkommende gikk forbi ble "tjenesten" min gjengjeldt på akkurat samme måte som jeg hadde utført den.
"Nå går jeg hjem. Bukten er klar til bruk hvis du ønsker det - og jeg viser hvilken vei jeg går med hodelykten en stund før jeg slå den av og tusler videre i mørket og nyter naturen og nattemørket på hjemveien. Adjøss!"
Følelsen av gjensidig respekt og telepatisk kobling mellom oss to fremmede likesinnede var så overveldende at jeg ble oppriktig talt rørt.



Nå var jeg kommet til den siste og mest alvorlige delen av spillelisten min.
God gammeldags alvorstynget klassisk musikk.
Musikken var noe av det mest fantastiske og stemnigsfulle jeg noen gang har hørt og igjen ramlet jeg inn i nok en timelapse, men denne gangen var det minnene og opplevelsene
mine med Ludvig som som ble presentert - fra start til slutt.
Fra de første minnene jeg hadde om han fra barneskolen til de siste dårlige minnene som hadde nærmest spist meg opp innvendig i løpet av de siste årene. Jeg prøvde å fokusere på de jeg likte best:
Da vi nesten koliderte med en oljetanker i tjukk havskodde midt ute i ytre Skagerrak på vei til Danmark i en 17 fots båt, festene vi hadde hatt sammen, da han ikke hadde sett meg på en stund og ramlet over bordet og knuste alle ølflaskene som stod der i vill begeistring for å gi meg en klem så fort som overhode mulig, klisterhjernen hans som husket absolutt alt ned til den minste detalj, at han betrodde seg til meg om at den og den personen slet psykisk og at vi måtte passe ekstra godt på vedkommende i tiden som kom, evnen til å lytte og holde helt kjeft til man hadde sagt det man hadde tenkt å si etc.
Ingen spesielle følelser, men de var gode og betydningsfulle minner.
Det ble bare presentert som det det var, hverken mer eller mindre.
På et tidspunkt må jeg ha ramlet ut av bevissthet - eller hatt et hukommelsestap igjen for det er et svart hull der som jeg ikke husker, men jeg ble sittende på samme sted ihvertfall.

Det neste jeg husker, og det aller mest betydningsfulle på hele trippen er at de visuelle inntrykkene ble enda mer forsterket og følelsen av å bare være en slags svevende energi som vanligvis hadde tilhold i en magisk masse bestående av helt ordinære grunnstoffer som dannet en menneskekropp.
Edvard Grieg - Peer Gynt - Suite No. 1, Op. 46 - II. Aase's Death.
Musikken skulle trigge det som ble mitt endelige farvel med den avdøde kompisen min og jeg kunne igjen føle at jeg ble iaktatt av noe, et eller annet sted.
Følelsen av å bli iaktatt ble sterkere og sterkere og musikken mer og mer dramatisk.
Det eskalerte helt til iaktagelsen ble til en ekstremt sterk fornemmelse av at noe var tilstede rett ved siden av der jeg satt.
Jeg var 100 % prosent sikker på at nå var det noen der.
Kraftig gåsehud, kribling, ilinger og frysninger begynte å bre seg i det jeg kikket bort for å forsikre meg om at det ikke var noen alt for pågående turgåere ved siden av meg da jeg fikk se en skikkelse som satt ved siden av meg i mørket og ga meg et annerkjennende nikk før jeg raskt snudde hodet fremover igjen - uten å studere mer nøye for å unngå å ødelegge det som akkurat hadde skjedd og det jeg akkurat hadde sett.
Jeg kunne ikke se ansiktet, men det var ingen tvil om hvem det var!
Følelsen av panikk, sjokk, og vantro... Det er umulig å beskrive føelsene og kroppen var i høygir på alle tenkelige måter.
Vi ble sittende der og skue utover skjærene og havet sammen uten å se noe mer på hverandre, men tilstedeværelsen var like sterk helt til musikken begynte å ebbe ut og den mørke figuren ble mindre og mindre synlig i sidesynet.
Vi delte en siste naturopplevelse sammen, bare oss to.
Da de siste strofene av symfonien var i gang ble han borte og neset jeg befant meg på opplevdes som et stort bygg med flere fløyer og etasjer.
Det mørke gamle bomberommet i kjelleren fra dårligere tider var det ikke bruk for lengre og døren gikk igjen med et høyt metallisk smell samtidig som lyset ble slokket og de dårlige føelsene innelukket og barrikadert.

Jeg befant meg nå i en ny fløy hvor lyset gikk på og noe rettet opperksomheten og all sin velvilje og godhet mot meg i det jeg nappet ut øreproppene atter en gang.
Jeg dro raskt kjensel på denne auraen av uovervinnelighet og total suverenitet.
Dette var en entitet som jeg hadde møtt tidligere, men ikke helt hadde klart
å bryte skikkelig gjennom til.
Nå var denne mektige morsfiguren her og jeg følte meg både naken og sårbar i det jeg fornemmet at jeg stod i det kraftige varme lyset som denne skapningen hadde bragt med seg før demningene som hadde holdt igjen og samlet opp de gode følelsene mine i løpet av de siste årene ble sprengt og jeg formelig ble forsøkt druknet i seratonin og dopamin.
Det var ingen vits i å kjempe i mot - og det hadde jeg ingen planer om å gjøre heller for dette var uten tvil den beste og aller mest intense opplevelsen jeg har hatt i mitt liv.
Nå føltes det rett og slett helt fantastisk å være i live og kroppen var atter en gang blitt god og varm igjen.
Bølge etter bølge med godfølelse og eufori slo over meg.
Ingen kyniske filtere som forvrengte virkeligheten til det verre.
Ingen forutintatte negative holdninger om ting.
Ingenting negativt og mørkt i det heletatt - kun total indre ro og verdsettelse for at jeg i det heletatt hadde vært så heldig at jeg fikk lov til å vandre rundt i denne fantastiske verdenen, hvilket var et under i seg selv samme hvor mye faenskap man måtte oppleve under oppveksten og senere i livet.
På dette tidspunkte var jeg forferdelig forvirret - og da dette var over ble entiteten om mulig enda mer moderlig og gjorde det klart at det som nå skulle skje var ubehagelig, men nødvendig.
Så begynte det/hun/min egen underbevissthet - å eksponere meg for hvordan jeg hadde oppført meg i løpet av de siste årene, mens jeg satt og kjente dette på kroppen.
Dette her, hva enn det var, hadde helt rett!
Jeg hadde blitt til en tverr, uspiselig og ekkel jævel i forhold til sånn jeg egentlig var i utgangspunktet og at nå var det på tide å endre seg radikalt eller ta konsekvensene av det resten av livet ved å sitte som en bitter gammel einstøing som hytter med nevene etter ungene og resten av verden for den aller minste ting.
Sånn fortsatte dette gjennom hele kvelden, på vei hjem og på natta mans jeg sov, men det føltes likevel godt og det som presentert var utvilsomt ubestridelig fakta samme hvor ubehagelig det var å måtte innfinne seg i det.
Det var krystallklart.

På vei ned igjen:

Etter dette følte jeg at jeg hadde utført det jeg hadde planer om og mere til så jeg bestemte meg for å skrinlegge resten av planene mine og tusle hjemover da ting begynte å roe seg nok til at jeg fungerte nogenlunde igjen, tipper jeg var på level 3 her.
Jeg var ingen slagen mann lengre.
Nå gikk jeg rakrygget og smilende i spretten og lett gange hjemover mens jeg reflekterte over det jeg hadde opplevd. Jeg hadde smilt så kraftig og lenge at jeg hadde krampetendenser i kinnene, men jeg kunne likevel ikke slutte å smile.
Kort tid etter fant jeg ut i det jeg plutselig befant meg et sted hvor jeg ikke kjente meg igjen og brainfarts begynte å gjøre det vanskelig å tenke.
Området var relativt tørt på sommerhalvåret, men våtmark på vinteren - og det stakk bare opp noen gresstuer fra det mørke vannet og det store åpne området foran meg.
Jeg kunne heller ikke huske hvilken retning jeg kom fra, men jeg hadde en fornemmelse av hvor jeg skulle så jeg begynte å hoppe utover mot det mer åpne vannet på gresstuene for å komme meg videre og forhåpentligvis opp på hovedveien.
Etter hvert ble det lengre og lengre mellom tuene samtidig som jeg fikk følelsen av å befinne meg midt i et plattformspill hvor det ikke eksisterte noe annet enn meg, det totale mørket som oppstår der det ikke eksisterer noen ting, og gresstuene jeg skulle lande på.
Denne tanken var såpass ubehagelig og hjernen min var så utslitt på dette tidspunktet at jeg bestemte meg heller for å snu, men nå tok jeg meg selv i å glemme hvordan man hoppet.
I et forsøk på å erindre stille lengdeteknikk ble jeg stående som en skiløper som stod stille på ett sted og staket som en tulling.
Hvordan man hoppet var totalt borte fra hodet mitt og jeg begynte å le ukontrollert helt alene der ute i mørket på en gresstue i vannet før jeg kikket meg rundt for å forsikre meg om at ingen hadde sett meg.
Synet må ha vært absurd og da jeg forestilte meg hvordan dette så ut i tredjeperson ble det hysterisk morsomt!
Jeg kom meg omsider hjem og var klar for å velte meg ut av klærne og rett i seng, men jeg husker at jeg mente at det var viktig å gi beskjed her inne om at alt gikk greit.
Denne lille setningen brukte jeg ca. en halvtime på å formulere ettersom språk ikke ga meg noen som helst mening, med mindre jeg anstrengte meg hardt.
Og selv da føltes det meget fremmed.