Sitat av
*pi
Med all mulig respekt så viser jeg faktisk til flere kilder som igjen presenterer forskning og funn fra egen doktorgrad. Det er ikke kun en tilfeldig uttalelse av en fyr som tilfeldigvis er psykolog jeg kommer med. Jeg har av personlige grunner undersøkt dette en del i det siste, og har ikke funnet noe som tyder på det motsatte. Ikke at det betyr at det ikke finnes, jeg endrer gjerne mening om jeg finner grunn til det. Men ja, vi kan godt være enige om å være uenige her.
Nå har jeg ikke finlest alle linkene dine, men leste spesifikt nøye gjennom Christian Moltu sin siden jeg antar det er han du referer til når du nevner doktorgrad. Han har spesifikt gjort en kvalitativ undersøkelse hvor han har hatt intervju med terapeuter. Kvalitative undersøkelser er såvidt jeg vet ikke noe en trekker slutninger fra, men som heller brukes som utgangspunkt for å utforske det som oppdages gjennom kvantitative metoder.
Du kan ikke konkludere med at noen psykologer nesten alltid lykkes og andre nesten alltid mislykkes på bakgrunn av hva en psykologspesialist sier er årsaken, om han ikke henviser til forskning som han baserer uttalelsen sin på, og det var forøvrig et svar til den første artikkelen, som jeg antar du baserte den uttalelsen på.
Av det jeg leste var det dette utdraget jeg oppfattet som mest relevant for diskusjonen vår
Denne antakelsen ble styrket i en studie av Baldwin, Wampold og Imel (2007), som fant at det var terapeutens bidrag til alliansebyggingen, ikke klientens, som var mest knyttet til vellykkede terapier.
Men det de ikke nevner er klientfaktorer som påvirker hvordan terapeuten kan bygge allianse. Om en pasient nekter å dele noe med psykologen, hvordan skal psykologen da kunne bygge en allianse? Videre vil andre variabler slik som kjemi også påvirke hvordan terapeuten er i stand til å bygge en relasjon.
Sitat av
*pi
Jeg tror litt av problemet er at man har antatt mye om dette her ganske lenge. Og at de ulike terapiskolene er redd for alt som kan undergrave deres egen overlegenhet, og derfor har vært lite interessert i å forske på suksessfaktorer som går på tvers av disse skillene. Det var i alle fall slik jeg oppfattet det for 15 år siden, men opplever en annen tone nå. Det er dog kun basert på egen erfaring og/eller ønsketenking.
Jeg har ikke noe formening om hva de ulike terapiskolene tenker, men jeg er i alle fall enig i at med unntak av endel spesifikke lidelser hvor noen terapiformer har vist seg å være veldig mye mer effektive, har de fleste jevnt over lik effekt og at det er andre variabler enn terapiformen som avgjør utfallet. (dette er forøvrig kjent som the dodo bird effect).