Prøv å stanse meg! Likskjending av nyligst avdøde familiemedlem, avhengig av forbryterens livssyn!

Loven, rettferdighet\rettsvesenet er en annen diskusjon, og det er i det andre prinsipper enn straffen som spiller inn. Men når vi snakker om straff, er en god straffereaksjon sterkere enn forbrytelsen både i sanksjonens kraft, der det er mye som er verre enn døden, blant annet isolasjon, og i å representere fellesskapets samlede syn på det som er rett, til forskjell fra det du er, som forbryter.

Jeg er enig i at det er kjæresten som er hovedofferet i denne situasjonen, men at hun er det eneste offeret er en forenkling, og ikke en nyttig en når man snakker om hva som er den riktige reaksjonen på at kjæresten din blir antastet foran deg. Dette kan være traumatisk. Det er mulig å være både offer og forbryter. (Knuse de som tafser på andres kjærester betyr til forskjell fra egen kjæreste, som det er større takhøyde for å tafse på.)

Man burde ikke bruke vold, bortsett fra når man burde det, trådstarter burde ikke det, og det er aldri ok å drepe.

Potensielt dødelig vold som reaksjon på X der X er det grusomste du kan tenke deg, tenker jeg slutter å være ok i det øyeblikket det slutter å være potensielt. Vi setter en strek ved drap, og krysser man den er det ikke ok. Det er noe av det som gjør et samfunn ok. Man kan krysse den ved en utilsiktet tilfeldighet, og om det var rett eller galt i utgangspunktet har da ingenting å si.
Josef Fritzl torturerer familiehunden din, du skaller ham i fjeset og hjernestammen hans løsner i kontakt med fortauskanten. Vi kan ikke godta dette, det er ikke ok, og det er tilfeldig. Moralske systemer tar tilsynelatende ikke høyde for tilfeldigheter og kaos og virker derfor unyttig virkelighetsfjerne. Håper fortsatt noen kan vise meg den debatten jeg etterlyste (det finnes sikkert én), frem til det er jeg innstilt på å bruke egen erfaring og instinktiv fornuft i moralske avveininger (i motsetning til dette svaret).