View Single Post
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Dette blir ikke det samme. I en mannskultur der menn "legger til rette" for overgriperne, har de en aktiv del i dette. Med eller uten intensjonen om å gjøre det. Det er noe annet enn et hjerteinnfarkt. Om det skulle sidestilles, måtte du ha matet en meg med mettet fett og oppfordret til sofaslabberas - og så sagt at du ikke har noe med hjerteinfarktet å gjøre. Det er noe ganske annet. Jeg ville sagt at man da har en skyld (men ikke ene og alene) i hjerteinfarktet.
Vis hele sitatet...
Nå synes jeg du gjør enkle ting fryktelig vanskelig. La meg ta et mindre abstrakt eksempel, da. I fjor sommer møtte jeg to barn i fireårsalderen, helt alene og midt på dagen ganske langt unna noe boligstrøk. Jeg stoppet de og spurte hva de pønsket på. De viste frem sine bøtter og spader og forklarte at de hadde rømt fra barnehagen fordi det var altfor lite meitemark der. Derfor skulle de heller hjem til tanta til han ene og grave frem de store markene som bodde i blomsterbeddet hennes. Kudos for inititiv, og jeg kan ikke annet enn gi min helhjertede støtte til saken, men basert på retningsbeskrivelsene var de muligens noe usikre på hvilken by nevnte tante bodde i. Det viktigste leddet i planen deres var ikke akkurat hvor tanten bodde, men heller det faktum at de ville finne enorme mengde digre meitemark når de først kom frem. Jeg valgte å geleide de tilbake til nærmeste barnehage (det var ikke veldig mange hundre meter) og overlate det til de ansatte der å avklare hvor rømlingene hørte hjemme. Det var heldigvis riktig barnehage. Det bør presiseres at barna ikke var i noen umiddelbar fare, men de var ikke spesielt langt unna tungt trafikkerte områder, skinnegående trafikk og en liten elv.

Fordi jeg tok denne omveien i tempoet til to fireåringer kom jeg for sent til et møte, men forklaringen min ble akseptert fordi den var såpass original.

Nåh. Jeg hadde åpenbart ingen skyld i at hendelsen inntraff. Selv ikke etter de mest vanvittige kriterier: Det var de ansatte i barnehagen som ikke passet godt nok på da disse to trollene klarte å stikke av, og det var heller ikke mine barn. Jeg valgte likevel å intervenere, og det til en kostnad for meg selv. En meget moderat en, det skal sies, men du fremstår som mer opptatt av det prinsipielle ved en sak enn det praktiske. Så: Hadde jeg, som tilfeldig voksenperson som oppdaget situasjonen, noe ansvar? Det aller fleste vil her svare ubetinget ja. Og hvis jeg hadde forsømt mitt ansvar og latt de vandre, og de hadde drukna i elva eller blitt overkjørt av bussen - burde jeg da ha hatt dårlig samvittighet når jeg leste om det i avisa dagen derpå? Igjen, de fleste sosialt fungerende mennesker vil svare ubetinget ja.

Er du uenig i noe av dette? Hvis ja, forklar hvorfor på en forståelig måte. Hvis ikke, hvorfor er det da så vanskelig å akseptere at dersom det står i din makt å forhindre en urett begått mot en annen, og endog til en triviell kostnad for deg selv, så har du en plikt til å intervenere - sånn helt på generelt grunnlag?
Sist endret av Myoxocephalus; 14. november 2020 kl. 00:06.