Mennesker som har forgrepet seg på barn, fortjener ikke friheten til å forgripe seg igjen. Jeg har ingen tro på rehabilitering eller terapi for disse. Har en først gått til det ekstreme steget å misbruke et barn, finnes det ingen garanti for at det ikke vil skje igjen. Vi har, hva gjelder disse spesifikke menneskene, dessverre ikke dødsstraff i Norge.

Når det kommer til domsavsigelser, som ikke i virkeligheten er det samme som skyld eller uskyld, er det flere ting som potensielt kan påvirke en dom. Det kan være overveldende, fysiske bevis, det kan være en inkompetent forsvarsadvokat som ikke hjelper sin klient, eller noe et sted i mellom - og tilsvarende for den som blir frikjent. Jeg har tro på at de fleste tiltalte i Norge får skyldsspørsmålet i sin sak bedømt riktig, men det er viktig å påpeke at det ikke finnes noe sted i verden hvor kun skyldige blir dømt, og kun uskyldige blir frikjent.

Et eksempel er som følger (og nei, jeg er ikke spesielt smart, men spill med for sakens skyld):
En person som på vei hjem fra byen en sen kveld, eller fra toget, eller på gåtur for den saks skyld, ber om å komme inn på et utested for å bruke toalettet, men blir avvist da det er etter stengetid. Denne personen velger, fremfor å gå i buksene, å urinere i det mørkeste hjørnet av en nærliggende park. Plutselig dukker politiet opp og ser at denne personen har dratt ned buksa i full offentlighet.
Er det riktig at denne personen registreres av politiet som en blotter - eller dømmes og offentliggjøres som en "sex offender" i selskap med pedofile overgripere?

Nyansene forsvinner fort, og det nytter ikke argumentere med sinte fremmede som er på døra di fordi du stod på en liste.