Det er vanskelig å kvantifisere hvor "mye snillhet" man utviser i sum. Men ja, omsorg for andres behov er vanligvis en av flere faktorer hos de fleste når de bestemmer seg for hva de skal bruke tid og energi på. Det er ofte ikke enten/eller. Man tar kanskje på seg et oppgave man synes er helt ok, men ikke ville prioritert om ikke det var viktig for noen andre. Man har en relasjon som ikke er helt verdiløs for en selv, men som man ikke ville brukt like mye tid på om ikke relasjonen var veldig viktig for den andre. Man setter seg av og til ved lunsjbordet til den middels interessante kollegaen som sitter aleine, selv om man hadde hatt større utbytte av å sitte ved nabobordet. Jeg vil påstå at det er ganske vanlig å gjøre sånt. Det er ikke snakk om store offer, men en viss ansvarsfølelse for hvordan folk rundt en har det er med i ligningen, selv om det ikke lønner seg direkte.

Jeg mener ikke noe om hva du burde gjøre for naboen din. Jeg vet ikke hvor stort offer det er for deg å prate med ham, hvor slitsom han er for deg eller hvor stort overskudd du har. Det som gjør dette umoralsk er at du til nå har gitt inntrykk av å bry deg om fyren, kanskje det også har vært tilfelle, og så reduserer du det til et ork du forventer å få betalt for. Det er sånn det vil fremstå for ham uavhengig av hvor mye du går rundt grøten når du formulerer det. Det vil oppleves uverdig.

Se for deg følgende: Du har ikke har så mange venner, og vet at du er sosialt klønete. Du har en slags kompis som av og til stikker innom eller inviterer deg med ut med resten av gjengen hans. Du er fullt klar over at relasjonen er viktigere for deg enn for ham og at han synes litt synd på deg, men du antar at han har et visst utbytte av det og at du ikke kun er en uønsket belastning. Nå har han altså blitt lei, og skal fortelle deg at han gjerne vil ha litt betalt for å fortsette å henge med deg. Jeg utfordrer deg til å komme opp med et forslag til hvordan han kan formulere det uten at det føles ekstremt uverdig.

Jobb og jobb. Tilfeldigheter gir oss av og til ansvar. Det ansvaret er knyttet til mulighet. Ekstremt eksempel: Hvis noen får et hjerteinfarkt rett ved siden av deg, så har du ansvar for å hjelpe dem. Det er til og med straffbart å ikke gjøre det. Du kunne like godt vært et annet sted, men nå var du tilfeldigvis akkurat der. Det gir deg muligheten til å hjelpe, og dermed ansvaret. På samme måte har du større mulighet til å påvirke livet til naboen din enn det jeg har. Det gir deg et litt større ansvar for ham. Mange, inkluder meg, vi si at du trolig har gjort mer for naboen enn det som kan forventes. Jeg hadde ikke klandret deg om du ikke gjorde det.

Men nå har du altså gått inn i en slags relasjon til denne fyren, og med det påtar man seg også et ansvar, også det knyttet til mulighet. Du betyr mer for ham og har større mulighet til å påvirke ham enn du ville hatt om du ikke hadde begynt å prate til ham i utgangspunktet. Vi gjør oss selv litt sårbare ved å tillate oss å bry oss om andre og tro at de bryr seg om oss, og ikke minst ved å ta imot omsorg og hjelp. Det betyr ikke at man ikke har rett til å avslutte eller trappe ned en relasjon, selv om vedkommende ikke har gjort noe galt. Men man har et ansvar for å gjøre det på en måte som ivaretar verdigheten til den andre. Det gjør du til de grader ikke med dette forslaget, og det er oppsiktsvekkende om du ikke ser det.

Evolusjonen tenker ikke. Noen egenskaper overlever fordi det øker overlevelse og reproduksjon. Det betyr ikke at det er den individuelle motivasjonen. Det er f eks ikke et ønske om formering som driver deg når du oppsøker sex. Det prøver man tvert imot å unngå i de fleste tilfeller. Du gjør det fordi det føles bra, men grunnen til at det føles bra er at folk som synes det føles bra historisk sett har hatt en tendens til å få flere barn. Ser du forskjellen? Vi er ikke snille fordi vi tenker at det gagner overlevelsen vår, men fordi vi føler empati og omsorg for den andre, og fordi vi føler skyld hvis vi unnlater å hjelpe og skam hvis vi ikke opptrer som den personen vi ønsker å være. Grunnen til at disse følelsene er bevart i evolusjonen er selvsagt knyttet til at de gir økt overlevelse, men det er ikke den overlevelsen som motiverer til handlingen. Vi kan altså motiveres til å være snill i tilfeller der vi vet at det ikke er nyttig i det hele tatt, akkurat som vi kan motiveres til å ha sex selv om vi ikke vil ha eller kan få barn.