Et meget spesielt spørsmål her altså. Litt kontekst:
Jeg og samboer kjøpte hus for noen år siden, i midten av tjueåra, etter å ha spart i flere år. Ingen av oss har foreldre med god økonomi som kan/kunne hjelpe. Vi kommer heller ikke til å arve noe av nevneverdig verdi.
Huset vi kjøpte har flere unge par som naboer, men den eneste som snakket til oss ette vi flyttet inn var en gammel mann i nabohuset. Han er i dårlig fysisk form etter et uhell for noen år siden, og sliter med de fleste praktiske gjøremål. Det eneste han bruker dagene på er å kjøre ned til den lokale kafeen og henge med noen andre gamlinger. Han har kommet på kaffe noen ganger, og vil gjerne ha selskap. Men han er utrolig kjedelig å prate med, han er egentlig kvikk men kommer med de samme tre historiene hver gang vi snakker med han selv om hukommelsen ellers virker å være god. Han har ingen kone, barn eller søsken, foreldrene er døde. Han ble pensjonert for ti år siden tror jeg, så antakelig tidlig i syttiåra. Jeg har hjulpet han med noen ting innimellom som å rydde i hagen, flytte på noen materialer og noen andre småting. Meg, og en annen nabo er de eneste jeg har sett være på besøk hos han de årene jeg har bodd her.
Så kommer spørsmålet, som jeg spoilet i tittelen: Ville det vært moralsk feil, å foreslå for han, at han testamenterer dødsboet sitt til meg eller dama, når han er gang ryker med? Dette mot at jeg hjelper han med det han skulle trenge før den tid, og så om det er 15 år. Han eier forøvrig ikke stort av verdi han heller, lav pensjon, gammel bil men kanskje et nesten nedbetalt hus.. Det kunne høres ut som en grei deal, da det uansett vil være en fjern slektning av han, eller staten, som får alt han eier når han dør.
Jeg er klar over at dette er en litt syk tanke, og jeg skjønner hvis noen tar meg for sosiopatisk men jeg er egentlig ikke det...Jeg bare tror ikke jeg kommer til å klare å underholde denne gamle, trauste fyren så mye om ikke jeg får noe igjen for det. Noe som selvsagt høres kynisk ut, men jeg har allerede hjulpet han en del og det eneste jeg får igjen for det er at han kommer å skal prate om ingenting hver gang han ser meg ute.
Så, hva syns freak om denne noe spesielle problemstillingen? Kan jeg legge dette fram for han på en god måte, eller er det en helt syk tanke og jeg burde bruke tid og energi på naboen min uten å forvente noe tilbake?