Ting ble lettere for meg når jeg sluttet å være så blodig positiv til livet. Jeg var en klassisk pleaser som gikk rundt å smilte, stilte opp, løftet andre opp og brøt inn der jeg så urettferdighet. Sikkert i et patetisk håp om at jeg en dag skulle få noe igjen for det i form av tja..lykke, kjærlighet, generell medgang. Det har jeg sluttet med, nå forventer jeg ingenting (fra hverken noe eller noen), ser på livet som først og fremst langt, kaldt og full av skuffelser. Det gjorde ting enklere å takle. Skjer det noe bra så blir jeg heller positivt overrasket. Men sitter ikke lenger å venter på det. Bli glad i ensomheten din, det er håpløst vanskelig å få innpass.