Kanskje det er en treningssak? Jeg opplevde i trippekarrieren min at etterhvert som jeg ble akklimatisert med tilstanden, så endret opplevelsen seg fra å være usentrert, rotete, forvirrende, til å bli glassklar, uten hallusinasjoner, ren salig buddha-lignende glede og ro, en slags fortsettende tilstand av total tilfredshet, alle regninger betalt, alle bursdagskort sendt ut, alle arbeidsoppgaver gjort, verden har tross alt en mening, bare sitt ned og vent, alt er gjort klar for deg osv.

Samtidig med dette så ble de visuelle forandringene i persepsjon mindre og mindre. I stille øyeblikk kunne man føle seg helt upåvirket.
Tankene var ikke en evig strøm av fornemmelser, men et glassklart vann man umerkelig satt i.