hei! er ei jente på 25 år som jevnlig ruser seg.

nei, jeg er ikke redd for å dø. jeg vet at jeg kan dø av dette, men jeg ble kvitt min frykt for døden lenge før jeg begynte å ruse meg. fremdeles gjør jeg det jeg kan for å unngå farlige situasjoner, som å passe på dose, blanding, osv., da jeg ikke har et ønske om å dø. jeg er ikke direkte redd for avhengighet, men jeg liker det ikke. er nå ikke avhengig av noe, selv om jeg koser meg med ting, men har tidligere vært avhengig av benzo, og sluttet nærmest på egen hånd innen et år da jeg skjønte at jeg hadde blitt fysisk avhengig, samt vært igjennom abstinenser flere ganger pga utprøvning av medisiner. det betyr at jeg prøver å passe på å unngå avhengighet, da dette er slitsomt og ubehagelig, men vet at jeg kan håndtere det om jeg skal være dum og drite på draget.

trigger warning siden dette kan bli litt dystert tema! jeg har slitt psykisk så langt tilbake som jeg kan huske, og vokste opp i en dårlig situasjon, dette endte da med at jeg snudde meg til selvskading. jeg tilbrakte årevis i behandling, dro nytte av alle slags tilbud, og prøvde ut flere medikamenter, men uheldigvis klarte jeg ikke å bli bedre, og selvskadingen ble med årene bare verre. jeg kom til et punkt der jeg holdt på å ta livet av meg, selv om jeg ikke forsøkte, da selvskadingen min ble veldig grov. jeg var på det punktet så svak i kroppen at jeg nesten døde av lungebetennelse siden jeg gikk permanent rundt med masse sår og tapte blod jevnlig. en gang klarte jeg å påføre meg skader nok til over 120 sting, og det var dagen jeg bestemte meg for å gjøre absolutt hva som helst for å slutte med selvskadingen som hadde vært da et problem i 10år! dette betyr ikke at jeg synes det er greit å ruse meg, jeg forstår jo at dette ikke er bra for psyken min egentlig, men jeg føler at jeg har i det minste kjøpt meg tid. i verste fall trives jeg i det minste med den tiden jeg har igjen nå. rus er ikke noen vidunderlig løsning på ting, men for meg har det gjort livet langt lettere å leve. jeg kan nyte ting nå, jeg har det ikke vondt hele tiden, jeg klarer å være sosial, jeg klarer å faktisk leve!

første gang jeg prøvde narkotika var det hasj, det var jeg ikke redd for, men selvfølgelig litt nervøs. slik har det vært med de fleste ting, jeg gleder meg og er samtidig nervøs, en ny opplevelse, en ny sinnstilstand! synes det er spennende saker! har da alltid en venn med meg som har tatt rusmiddelet før når jeg prøver ut nytt, som holder seg edru nok til å hjelpe hvis noe skal skje, og som jeg stoler på vil gjøre det som er best for meg. viktig at denne vennen i værste fall så tør å ringe ambulanse etter hjelp om nødvendig. selv undersøker jeg rusmidler før jeg tar de for å prøve å sikre meg så godt som mulig mot negative opplevelser, det er ingen garanti for at ting ikke går galt, men minsker sjansen om man har lest seg litt opp på effekt, sideeffekter, ansvarlig dosering, risikofakter, osv..

håper dette gir deg litt innsikt i hvertfall én rusmisbruker sitt sinn