Jeg kan fortelle om noe som på sitt vis har preget meg og familien min opp igjennom årene, men jeg forteller nå dette kun fra mitt eget perspektiv. Folk flest som ikke har opplevd eller hatt dette på nært hold i livet sitt, aner ikke hvordan det kan sette spor i folk. Jeg er oppvokst på gård med kjøttfe - altså ku.

Dette startet når jeg gikk på barneskolen. Jeg gikk i 3. - eller 4.klasse. Det var sent en kveld i februar, og jeg hadde lagt meg, mens mine foreldre var i ferd med å legge seg. Plutselig kom moren min inn på soverommet mitt og vekte meg forsiktig, og sa; "- ****, ****, du må våkne, det står en ulv utenfor kjøkkenet vårt!". Jeg husker det grøss nedover ryggen min, for sommeren før hadde vi mistet flere dyr av ulv på utmarksbeite på fjellet.

Jeg tok av meg dyna, og ble med ned på kjøkkenet, men da hadde den forsvunnet. Jeg husker jeg var veldig bekymret for hunden vår som var ute, men heldigvis var han denne natten i hundegjerding, så jeg kunne ta det med ro.

Morgenen etter, skulle jeg på skolen som vanlig. Jeg stod opp og pakket sekken som vanlig, idèt telefonen vår ringte. Det var naboen. Hunden hans var drept. Av ulv. Det var ingen tvil. Det var ulvespor flere steder utenfor huset hans, og hunden hans hadde stått i bånd utenfor huset hans over natten. Igjen fikk jeg den samme grøssen nedover ryggen som jeg hadde hatt denne natten. Det viste seg at ulven hadde gått rett fra oss og til naboen, for så å drepe hunden. Dette gikk hardt inn på meg.

Denne vinteren var det blitt observert uvanlig mye ulvespor i området hvor vi bor. Flere hadde også sett ulv. Siden jeg var liten gutt, og broren min var enda fire år yngre, så fikk min mor og far innvilget sin søknad, om å få gratis skoleskyss helt frem til døra, sånn at vi slapp å gå disse 500 metrene vi tidligere hadde gått, delvis igjennom skog, for å komme hjem etter skoletid. Jeg husker jeg var litt flau over dette oppstyret den gang, men nå når jeg er blitt eldre så forstår jeg frykten deres mye bedre. For dette er bare starten på min historie og møte med rovdyr.

Hver sommer, så hadde vi som nevnt ovenfor, dyrene våre på utmarksbeite. Dette er nødvendig for at vi skal få mulighet til å høste inn vinterfôret hjemme. Hver eneste sommer, de neste årene, har vi mistet dyr. Jeg har sett mye grotesk og makabre scener opp igjennom årene. Enkelte bilder har brent seg hardere inn på netthinna enn andre. Spesielt et tilfelle hvor det var klare spor av en knallhard kamp om liv og død for et av våre dyr, mot det som skulle vise seg å være tre ulver (ble dokumentert av SNO, Statens Naturoppsyn). Vi dro tidlig om morgenen for å gjete og se etter dyrene våre. Plutselig kunne vi skimte noe som så ut som ei ku som lå i grøftekanten langs fjellveien mellom to setervoller. Det var bevegelse, så det var tydeligvis liv, men vi stusset over at den lå der helt alene uten noen andre dyr i nærheten. Vi gikk ut av bilen og så etter den. Da viste det seg at kua var delvis avspist, men i live. Det lå indre organer og innvoller dratt utover bakken, det var dype hull inn i bog, hals, nakke og mage etter at ulven hadde spist av kua, og det var generelt helt jævlig kvalmt å se. Rundt kua var det tydelige spor som vitnet om en hard kamp. Kua hadde blitt dratt flere titallsmeter av disse ulvene. Kua pustet svært tungt, og var ikke i stand til å reise seg opp eller fungere på noen som helst måte. Det endte selvfølgelig med at vi dro hjem og hentet jaktrifla og tok livet av hu.

Denne sommeren er den verste noen gang. Vi mistet mellom 10 og 20 storfe i løpet av sommeren. Alt fra store, voksne dyr, til små kalver. Mistet blant annet en kalv inne på inngjerdet setervoll, kun 20 meter unna ei hytte som det var folk på. Alle bøndene i dalen hadde store problemer på denne tiden, og spesielt akkurat denne sommeren.

Disse hendelsene, samt flere andre, har gjort at jeg har det anspente forholdet til ulv og store rovdyr generelt. Helt fra 3-4. klasse på barneskolen og frem til i dag, har jeg periodiske mareritt om rovdyr når jeg sover om natten. Det kan være alt fra smådrømmer hvor jeg ikke våkner i det hele tatt, til lange, fæle mareritt, hvor jeg våkner klissbløt i svette, og sliter med å få sove igjen etterpå.

Jeg har egentlig aldri syntes at ulv og rovdyr har vært spesielt farlig for meg selv, men for meg så har det festet seg veldig i underbevisstheten at dette ikke er snille dyr. Og denne underbevisstheten kommer av og til frem når jeg sover, noe som plager meg veldig. Det plages ikke like mye med det nå som tidligere, men det kan fortsatt virkes som utrolig ubehagelig når jeg først får disse marerittene. Så om det er noe som jeg kan kalle skummelt fra oppveksten, så må det være dette. Det har ihvertfall satt sine spor, som jeg fortsatt til tider må kjempe imot.