Jeg føler det er veldig lite jeg kan tillegge debatten som ikke allerede er sagt, men jeg vil likevel si noe.

Ta eksempelvis P=NP-problemet. Mange har prøvd å løse det, alle har mislykkes. Noen briljante hjerner har prøvd seg på dette, men hittil har ingen kommet med løsningen. Historien til dette problemet alene er nok til å eliminere ethvert mot om man tenker på å prøve å løse det. Men enda er det de som gjør det. Hva jeg vil frem til er at vitenskapelige problemstillinger viser noen av de største intellektuelle prøvelsene for enhver person. Hvis det er en person som har en forståelse for et problem som P = NP, men fortsatt prøver å løse det, krever det en veldig tro på seg selv og sine evner - og ikke minst at man kan komme frem til svaret.

Det samme jeg nevner over gjelder mange andre felt i vitenskapen. Bare en utdannelse er en krevende prosess, og uten at man tror på vitenskapen og at den faktisk kan gi oss svarene, vil man ikke holde ut en utdannelse som krever så mye av ens liv. Det er i det hele tatt ikke nødvendigvis bare innsatsviljen det står på heller, siden uansett hvor mye man legger i det, kan man ikke med sikkerhet vite at man noensinne vil bli så god innen sitt felt at man kan utrette noe der.
Når man først er ferdig med utdannelsen er det ut i felten eller bak en tavle med ligninger. Mange dedikerer hele livet sitt til kunnskap og forskning, og det kan ikke bare bli ensomt, men det er også lett å miste motet. Det er vanskelig å jobbe for noe man tror på, noe man "vet", og dette er umulig hvis en har som utgangspunkt at man tar feil.

Jeg vil også nevne det samme som ivioynar er inne på: Medias fremstilling av vitenskap og forskere. Det er lett å få et inntrykk av vitenskap som noe fullt av "gjetting" og vitenskapsmenn som mener å ha bevist det ene etter det andre, hvis ens eneste vitenskapskilde er Dagbladet eller Illustrert Vitenskap. Vitenskapens verden fungerer nok på en ganske annerledes måte enn de fremstiller. I dagligtale har bare ordet "teori" en helt annen betydning enn innen vitenskap, som faktisk setter høye krav til hva som kan anses som teori, hypotese og tese. Teorien bak et fenomen er heller ikke bevist fordi ett eksperiment støtter teorien.

Naturligvis finnes det de som påstår ville ting uten å ha vitenskapelig grunnlag for det, men bare fordi det er de man legger merke til og hører best, vil jeg ikke si at de er representative for forskningsmiljøet som helhet.

Følgende sitat kommer kanskje ikke fra en stor hjerne, eller overhodet en som selv forsto relevansen innen vitenskap, men det stopper ikke at det er en viss sannhet i uttalelsen.
"To be a great champion you have to believe you are the best, if you're not, pretend you are."

Det viktigste for en vitenskapelig hypotese på veien til å bli en teori er å bli støttet av eksperimenter. Men veien hit kan være strevsommelig. Bare det å utarbeide en fullverdig hypotese er en lang prosess. Hvis denne også kolliderer med en mer etablert hypotese, kan det være enda verre å få innpass i vitenskapsmiljøet. For å komme til det punktet hvor vitenskapsmenn støtter det man har fremlagt og er villige til å forske på det, krever det at man selv tror på det.