Jeg har nå studert fire år fysikk og matematikk ved NTNU, og har inntrykket av at alt for mange av mine medstudenter er ”fundamentalistiske” i sin tro på vitenskapen. Med dette mener jeg at de ikke makter å forestille seg at det finnes ting vi ikke skjønner enda, de oppfører seg som om vitenskapen har nådd sitt mål. De er i mine øyne ikke det spøtt bedre enn kristenfundamentalister som tolker bibelen bokstavelig. De glemmer vitenskapens grunnprinsipper; tvil på alt! Sannheten finnes ikke, og alt det vi idag tror er sant vil snart bli falsifisert. Dette gir seg ofte uttrykk i en arroganse som jeg overhodet ikke liker, der enhver kime til undring kveles med ”vitenskapens” ståltråd. Slik ”vitenskapsfundamentalisme” synes jeg er skremmende.

Nå sier jeg ikke at vi skal begynne å tro på onde ånder og magiske krefter, men at vi skal være veldig klar over muligheten for at det er ting som skjer som vi overhodet ikke har peiling på. Ting som kan ha en like naturlig forklaring som magnetisme og radioaktivitet. Denne skråsikkerheten mange fremviser tjener ingen, og er i mine øyne en trussel mot virkelig vitenskap.

Jeg lurer på om flere har merket seg dette? Noen tanker omkring fenomenet ”vitenskapsfundamentalisme”?