Det var en pragmatisk tolkning av det. Trang tilsvarer sterk lyst/avsmak. De sterkeste følelsene våre oppstår oftest i primitive kontekster. Ergo er trang en instinktiv følelse. Sagt på en annen måte; Instinktivt søker vi å unngå ubehageligheter, id est, id er instinkt. (EDIT: Altså, jeg tror ikke id har enevelde på å få oss vekk fra ubehageligheter. Beklager det. Skjerpings!) Skjønner du hva jeg sliter med, eller? Hehe. Superego blir jo den tenkte motvekten til dyret i oss. For hvordan klarer noen å gjennomføre skolen hvis vi bare er instinkt og tilstedeværelse? Det er altså noe inne i oss som drar oss ut av dumme tankerekker og som straffer handlingsmønstre som fører til smerte. Det blir som frampek i film. Man merker at man går inn i negative tankemønstre og får et flashback til sist det gikk veldig galt med samme metoden. Slik jeg har forstått det er superego den høyeste bevisstheten i Freuds verden. Forresten, samfunnets forventning til meg eller min strategi for å lykkes i samfunnet? Har på følelsen at det er et Shakespeare-spørsmål.

Jeg ser vel på egoet mer som administratoren i systemet. Den får impulser fra id-et og kryssjekker det mot superegoet. Man kan undertrykke mekanismene, men ikke uten å kjenne tilbakevirkningen i kraftig forøket intensitet. Det funker for meg, jaffal!